Posthornet
13.11.2017
Lønningene sakker etter. Færre ansatte og økende arbeidsmengde. Karensdag ved sykefravær. Offentlig ansatte i Frankrike raser mot politikken til president Emmanuel Macron.
«Vi klarer ikke mer». «Tilbudet fra det offentlige er i ferd med å bryte sammen». Slik var gjennomgangstonen da flere hundre tusen streiket og demonstrerte over hele Frankrike 10. oktober. For første gang på over ti år hadde alle de ni hovedorganisasjonene klart å samle seg bak felles faner. De krevde økte lønninger og større respekt for den jobben som gjøres av offentlig ansatte.
Først ut fra Place de la République toger som vanlig landets eldste og tradisjonelt sett sterkeste fagorganisasjon, CGT, med røtter i kommunismen.
Dette skjer noen uker etter at foreningene lengst til venstre hadde arrangert egne opptog for å protestere mot endringene i arbeidsloven for privat sektor. Endringer som blant annet skal gjøre det enklere å ansette midlertidig og å sparke fast ansatte.
Til privat sektor. For noen er likevel privat sektor å foretrekke fremfor offentlige arbeidsplasser som er presset til det ugjenkjennelige. Sykepleier Catherine Glaz jobbet fem år på det største, statlige sykehuset i Paris, La Salpetrière. Nylig klarte hun ikke mer og søkte seg til en liten, privat institusjon:
- Antall pasienter per pleier ble i løpet av disse årene doblet. Vi måtte jobbe med pasienter fra flere ulike avdelinger, med ulike typer lidelser, så det var håpløst å få noen skikkelig oversikt over hva som feilte den enkelte.
Glaz følte at hun fungerte mindre og mindre som en oms
Les opprinnelig artikkelFørst ut fra Place de la République toger som vanlig landets eldste og tradisjonelt sett sterkeste fagorganisasjon, CGT, med røtter i kommunismen.
Dette skjer noen uker etter at foreningene lengst til venstre hadde arrangert egne opptog for å protestere mot endringene i arbeidsloven for privat sektor. Endringer som blant annet skal gjøre det enklere å ansette midlertidig og å sparke fast ansatte.
Til privat sektor. For noen er likevel privat sektor å foretrekke fremfor offentlige arbeidsplasser som er presset til det ugjenkjennelige. Sykepleier Catherine Glaz jobbet fem år på det største, statlige sykehuset i Paris, La Salpetrière. Nylig klarte hun ikke mer og søkte seg til en liten, privat institusjon:
- Antall pasienter per pleier ble i løpet av disse årene doblet. Vi måtte jobbe med pasienter fra flere ulike avdelinger, med ulike typer lidelser, så det var håpløst å få noen skikkelig oversikt over hva som feilte den enkelte.
Glaz følte at hun fungerte mindre og mindre som en oms
