Fagpressenytt

Hva kan vi egentlig vite om oss selv og verden? Hva er forholdet mellom begrepene og modellene våre og den virkeligheten de beskriver? Hvor sikre kan vi være på kunnskapen vår, og hvordan kan den danne grunnlag for praksis? Dette er spørsmål som har fulgt oss opp gjennom tenkningens historie. Men mot slutten av forrige århundre slo fornufts- og vitenskapskritikken ut i full blomst - i en tradisjon som går under navnet postmodernisme.

Siden opplysningstiden hadde det moderne verdensbildet vært preget av en forestilling om at verden lot seg erkjenne gjennom menneskelig fornuft og vitenskapelig metode. Fra slutten av 60-tallet stilte flere spørsmål om denne epoken nærmet seg slutten. Det var ikke lenger uproblematisk å skulle fange eller sammenfatte virkeligheten i ryddige modeller. Troen på fremskritt gjennom økende grad av prediksjon og kontroll ble utfordret. To grusomme verdenskriger hadde svekket tilliten til at teknologi og vitenskap kun var godartete fenomener. Og tross stabilitet og økende velstand i Europa stilte stadig flere spørsmål ved livsbetingelsene og tankeformene som preget moderne konsumkapitalistiske samfunn. Særlig i Frankrike begynte en ny generasjon tenkere å problematisere de moderne institusjonenes makt over sinn, subjekter og virkelighet.

Den franske filosofen Michel Foucault hevdet at selve forestillingen om mennesket ikke var noe som kunne fastlegges en gang for alle. Snarere er vår kunnskap om menneskenaturen formet av skiftende historiske praksiser og maktforhold - nettverk av krefter som gjerne kalles for diskurser. Jacques Derrida påstod at språket vi bruker for å organisere virkeligheten, er ustabilt og flertydig. Både filosofi og vitenskap har derfor mer til felles med litteraturen enn vi liker å tro. Heller enn å søke stabil mening er filosofens arbeid en såkalt dekonstruksjon. Det betyr å vise frem hvordan teoretiske og litterære tekster er fulle av spenninger og selvmotsigelser - for så å skape ny (og ustabil) mening ut fra dette. Jean-Francois Lyotard ga navn til den postmoderne tilstand, definert som en situasjon der modernitetens «store narrativer» måtte vike for en rekke «små fortellinger» eller «språkspill» som det ikke var mulig å vurdere den relative sannhetsverdien av. Og Jean Baudrillard skildret samtiden som en mediert virkelighet preget av en hyperaktiv tegnproduksjon som brøt med klassiske skiller mellom fiksjon og virkelighet, overflate og dybde.

Felles for disse tenkerne var en kritisk utforskning av opplysningstidens tiltro til fornuft, sannhet og fremskritt. I stedet fokuserte de på at kunnskap og sannhet var relative eller konstruerte størrelser, formet av sosiale prosesser og maktforhold. Språket speilet ikke lenger virkeligheten på en entydig måte. Det selvstendige subjektet som ble sett på som så sentralt i moderniteten, ble «desentrert» eller oppløst i de nettverk av relasjoner det inngikk i. Å være menneske var ikke lenger å være en fritt handlende og reflekterende aktør. Det innebar i stedet å være innvevd i strømninger av sosial makt og språk som på komplekse måter bestemmer hvordan vi tenker og handler - uten at vi er klar over det. Samlet sett medfører dette store utfordringer for etablerte måter å tenke om vitenskap, moral, k