Den algerisk-franske forfatteren og filosofen Albert Camus (1913-1960) var ingen nihilist. Men nihilismen var et brennende problem i hans forfatterskap. Det moderne Europas historie om seg selv var en fortelling om frigjøring, om individets gjenoppdagede myndighet og forbløffende evne til å bygge sin egen verden. Denne kraftfulle bevegelsen mot frihet avstedkom et brudd med alle hinsidige autoriteter og metafysiske meningskilder. Det moderne individet kunne kaste bort det tradisjonelle menneskets religiøse krykker og leve fritt i det dennesidige livet.
Men idet krykkene ble borte sto mennesket snart overfor avgrunnen. Verden er meningsløs og absurd; vi har drept Gud hva nå? Opplysningstidens ideologer hadde drømt om at den nyvunnede friheten skulle gi mennesket armslag til å realisere seg selv og sin frihet. Men da Camus' skrev sine viktigste verker hadde man for lengst oppdaget at det rommet som oppsto etter Guds død var et tomt rom. Dessuten ble det etter hvert klart at det moderne mennesket at denne verdens tomhet ikke kan fylles ved at det skaper sin egen mening. For det nye, ressurssterke overmennesket er i realiteten en homo abyssus; det avdekker en avgrunn i sitt indre, ikke en kilde til ambisjon, mening og mål.
Den moderne frihetens tomhet.
For Camus var nihilismen likevel ingen farbar vei. Nihilismen anerkjenner og aksepterer den moderne frihetens tomhet. Det frigjorte og gudløse menneskets skjebne var ikke å akseptere det meningsløse s
