Fagpressenytt

Det er en fin novemberlørdag i Jotunheimen. Reidun Kvåle (54) og Ingvard Olstad, mannen hennes, har akkurat kommet fram til hytta, en halv times kjøretur fra hjembygda Lom. Nå har den spreke sykepleieren lyst på en liten skitur før de skal slappe av og kose seg ved peisen om kvelden.
Reidun tar med seg hunden , putter en flaske vann, en kvikklunsj og en godbit til Izzie i sekken, og setter seg i bilen. Målet er, som så ofte ellers, Sognefjellshytta. Der er hun kjent, og det er mange ruter å velge.
Hun følger et skispor som er tråkket nordover mot Krosshøe. Det er grått rundt henne, men sikten er god.
Reidun nyter å lange ut med blåswix under skiene. Hun er i god form og føler seg lett og fin i kroppen. Underveis stopper hun og sender en snapchat til datteren med teksten «Eldorado i hvitt».
Etter fire kilometer og halvannen time slakt oppover, vil hun hjem, nå er det bare å følge sporene rett ned igjen. Tror Reidun.

SPORENE ER BORTE
- Idet jeg snur meg, ser jeg skodden. Det er helt tett, og det har begynt å blåse. Jeg kan ikke se noe, heller ikke sporene mine. Jeg prøver å gå i retningen jeg mente jeg kom fra, forteller Reidun.
Vi sitter varmt og trygt på Bake-riet i Lom. Reidun varmer hendene på kaffekoppen, mens hun gjenforteller fra skrekkturen tre uker tilbake i tid.
Ganske fort skjønner Reidun at hun er helt på villspor, for plutselig kommer hun til en skrent hun ikke drar kjensel på. Kart og kompass har hun ikke med.
- Langt under meg ser jeg et vann, det kan være ved Sognefjellshytta, men jeg er veldig usikker, jeg tør i hvert fall ikke gå ned der.
Samtidig begynner det å mørkn