Tidsskrift for norsk psykologforening
01.09.2021
Min kamp for å håndtere store relasjonstraumer har blitt medisinert, diagnostisert og møtt med tvangsbehandling. Vendepunktet kom da jeg ble tilbudt medisinfri behandling.
ETTER Å HA fulgt debatten om medisinfrie behandlingstilbud kjenner jeg meg både matt og provosert. Matt fordi psykiatere og fagfolk i norsk psykiatri fremdeles viser så liten evne til å stille spørsmål rundt sin egen etablerte medisinske tilnærming til psykiske lidelser. Provosert fordi de i så liten grad velger å lytte til de erfaringer pasientene faktisk har.
Jeg opplever sterk motstand fra det «etablerte» når de blir utfordret, blant annet gjennom medisinfrie tilbud. Jeg har vært i norsk psykiatri i hele mitt voksne liv, det vil si i over tretti år. Min kamp for å håndtere store relasjonstraumer gjennom barndommen har blitt medisinert, diagnostisert og møtt med tvangsbehandling.
Jeg hadde kjempet i mange år alene med å holde fast i livet, og hadde et selvmordsforsøk allerede som 17-åring. Da jeg kom inn i psykiatrien som 21-åring, frivillig, hadde jeg i mange år slitt med alvorlige spiseforstyrrelser og depresjoner. Etter et par år var jeg diagnostisert med schizofreni og tungt medisinert. Jeg ble fortalt at jeg «aldri ville bli frisk», og overført til avsidesliggende langtidsavdelinger på ubestemt tid. Jeg var 23 år gammel, og skjønte at de mente det ikke var håp for meg.
«BEHANDLINGSRESISTENT»
Bak meg har jeg utallige innleggelser på over 15 ulike sykehus, med langvarig og overdreven medisinering. Årevis av mitt liv er tilbrakt på søvnige avdelinger. Jeg har kostet h
Gå til medietJeg opplever sterk motstand fra det «etablerte» når de blir utfordret, blant annet gjennom medisinfrie tilbud. Jeg har vært i norsk psykiatri i hele mitt voksne liv, det vil si i over tretti år. Min kamp for å håndtere store relasjonstraumer gjennom barndommen har blitt medisinert, diagnostisert og møtt med tvangsbehandling.
Jeg hadde kjempet i mange år alene med å holde fast i livet, og hadde et selvmordsforsøk allerede som 17-åring. Da jeg kom inn i psykiatrien som 21-åring, frivillig, hadde jeg i mange år slitt med alvorlige spiseforstyrrelser og depresjoner. Etter et par år var jeg diagnostisert med schizofreni og tungt medisinert. Jeg ble fortalt at jeg «aldri ville bli frisk», og overført til avsidesliggende langtidsavdelinger på ubestemt tid. Jeg var 23 år gammel, og skjønte at de mente det ikke var håp for meg.
«BEHANDLINGSRESISTENT»
Bak meg har jeg utallige innleggelser på over 15 ulike sykehus, med langvarig og overdreven medisinering. Årevis av mitt liv er tilbrakt på søvnige avdelinger. Jeg har kostet h
