Magma
07.08.2024
Gjennom inngåelsen av hovedavtalen mellom LO og NHO i 1935 bidro partene i norsk arbeidsliv til å etablere en plattform for samarbeid og konflikthåndtering. Tariffavtalene utgjør i dag ryggraden i den norske arbeidslivsmodellen, gjennom å knytte lønnspolitikk og samarbeid på samfunnsnivå sammen med hvordan arbeidet organiseres på den enkelte arbeidsplass. Mens avtalene først og fremst er ment å sikre en rettferdig lønnspolitikk og anstendige arbeidsvilkår, har det også vært et bevisst formål at de skal være et virkemiddel for å sikre økt produktivitet. Ved hjelp av regnskapsdata for norske private foretak i perioden 2000-2018, koblet til data om alle arbeidstakere som arbeidet i disse foretakene, studerer vi hvordan lønn og produktivitet varierer med andelen fagorganiserte blant de ansatte og tilstedeværelsen av tariffavtaler.1 Introduksjon
Høy inflasjon har de siste to årene spist opp nominell lønnsvekst og resultert i reallønnsnedgang for mange norske arbeidstakere. I samme periode har svekket kronekurs bidratt til rekordoverskudd i norske eksportbedrifter og økt lønnsomhet for bedriftseierne. Samtidig har lønnsandelen i industrien, altså den delen av inntektene som tilfaller arbeidstakerne, falt markert. Fagforeningene gikk følgelig inn i årets lønnsforhandlinger med krav om at en større del av inntektene skal komme arbeidstakerne til gode gjennom økt kjøpekraft.
Fagforeninger slik vi kjenner dem i dag, oppsto som en reaksjon på dårlige lønns- og arbeidsvilkår under industrialiseringen av økonomien på 1800-tallet (Rolfsen, 2014). Ved å organisere seg sto arbeiderne sterkere i forhandlinger med arbeidsgiver, og man oppnådde en forskyvning i maktbalansen fra kapitaleierne til arbeidstakerne. Fagforeningens primære oppgave var, og er fortsatt, å sikre arbeidstakernes vilkår på arbeidsplassen. Demokratiseringen av arbeidslivet i tiårene etter andre verdenskrig bidro imidlertid til at kampen om inntektsfordeling gradvis ble erstattet av samarbeid for å sikre at inntektene som skal fordeles, blir størst mulig (Levin et al., 2012). Dette kommer i dag eksplisitt til syne gjennom hovedavtalen mellom LO og NHO, hvor partene har et gjensidig ansvar for å bidra til produktivitetsvekst og bedriftsutvikling gjennom samarbeid og medvirkning.
I denne artikkelen ser vi nærmere på betydningen av lokalt partssamarbeid i norske private foretak i perioden 2000-2018, både for den funksjonelle inntektsfordelingen mellom arbeidskraft og kapital og for størrelsen på inntektene som skal fordeles. Vi anvender detaljerte norske registerdata som omfatter tilnærmet alle lønnstakere og private foretak i perioden. Som en operasjonalisering av det lokale partssamarbeidet benytter vi informasjon om fagforeningenes styrke på arbeidsplassen, målt ved organisasjonsgrad, og om selskapet har inngått tariffavtale med fagforeningen.
Mens tidligere økonomisk forskning viser nokså entydig at fagforeninger bidrar til økt lønn (Doucouliagos et al., 2017), gir ikke litteraturen et tydelig svar på hvordan fagforeningene påvirker produktivitet. På den ene siden kan fagforeninger være en direkte kilde til produktivitetstap ved å begrense bedriftens fleksibilitet i ansettelses- og avskjedigelsesprosesser og gjennom å redusere kapasitetsutnyttelse i forbindelse med arbeidskamp (Caves, 1980; Flaherty, 1987). På den andre siden kan fagforeningene bidra til å fremme produktivitet gjennom institusjonelle kanaler. Freeman og Medoff (1984) argumenterer for at fagforeninger gir arbeidstakere en kollektiv stemme som kan brukes til både å lufte frustrasjon og fremme forslag, som til sammen kan bidra til økt motivasjon og jobbtilfredshet, bedre samarbeid i organisasjonen og mindre gjennomtrekk blant de ansatte. Teoretisk er det derfor usikkert hvilken betydning fagforeninger har for produktivitet.
Empiriske studier gir heller ingen entydig konklusjon. Doucouliagos et al. (2017) går systematisk gjennom et stort antall studier av sammenhengen mellom fagforeninger og produktivitet publisert de siste tretti årene. I gjennomsnitt finner de at effekten av fagforeninger på produktivitet er nær null. Resultatene er imidlertid sprikende mellom land og bransjer. Ikke minst finner forfatterne at betydningen av fagforeninger avhenger av institusjonell kontekst og samarbeidsklima. Dette funnet rimer godt med argumentet i Freeman og Medoff (1984) om at fagforeninger bare ville øke produktiviteten der samarbeidsrelasjonene er gode og ledelsen jobber sammen med fagforeningene for å øke verdiskapingen.
I norsk kontekst finner Barth et al. (2020) at fagforeninger bidrar til økte lønninger i industribedrifter i perioden 2001-2012. De finner videre en sterk positiv effekt av fagorganisering på produktiviteten i bedriftene. Svarstad og Kostøl (2022) finner også en positiv virkning av fagorganisering på produktivitet i en studie av alle norske foretak i perioden 2002-2018, men fremhever at effekten av fagorganisering ser ut til å være betinget av lokale tariffavtaler.
Denne artikkelen bygger videre på tidligere forskning ved først å undersøke betydningen av organisasjonsgrad for både lønn og produktivitet separat for tariffbundne og -ubundne foretak. Videre ser vi nærmere på hvordan lønnsog produktivitetsutvikling påvirkes over tid i foretak som inngår en tariffavtale, i motsetning til tidligere studier, som primært har fokusert på gjennomsnittlige sammenhenger. Vi finner positive sammenhenger mellom organisasjonsgrad og lønn og produktivitet i foretak med tariffavtale. Begge sammenhengene er negative i foretak uten tariffavtale. Disse resultatene kan tyde på at samspillet mellom fagforeningen og ledelsen fungerer annerledes dersom tariffavtalens bestemmelser gjøres gjeldende. I foretak uten tariffavtale kan fagforeningsaktivitet være dårlige organisert og lite forutsigbar, i fravær av det rammeverket en tariffavtale etablerer. Videre finner vi at arbeidsproduktiviteten i foretakene øker i årene etter innføring av en tariffavtale. Lønnskostnadene øker raskere i årene etter inngåelse av tariffavtale enn i årene før avtalen ble inngått. Lønnskostnadsandelen i virksomheten øker også idet tariffavtalen inngås, men ikke like mye. Dette kan tyde på at selskapene dels blir kompensert for økte lønnskostnader i form av høyere produktivitet.
2 Betydningen av tariffavtaler
I mye av den internasjonale litteraturen om effekter av fagforeninger skilles det ikke mellom fagforeningenes forhandlingsmakt og eventuell tilstedeværelse av tariffavtale. I USA og Storbritannia inngås tariffavtaler gjennom majoritetsvalg blant de ansatte. Tariffavtaler inngås derfor kun i bedrifter med en sterk lokal fagforening. I mange europeiske land er det derimot et viktig skille mellom organisasjonsgrad og tariffavtaledekning, da bedrifter kan være omfattet av bransjeavtaler uten å ha fagorganiserte ansatte i bedriften (OECD, 2019). Sammenhengen mellom innføring av tariffavtale og organisasjonsgrad i Norge ligger et sted mellom den anglosaksiske og den kontinentaleuropeiske modellen. I utgangspunktet kan tariffavtaler kreves av de ansatte først når organisasjonsgraden blant de ansatte i bedriften som dekkes av avtalens bestemmelser, overstiger bestemte terskler, normalt 10 prosent. Videre er deltakelse i avtalene i utgangspunktet frivillig for begge parter. Både den frivillige deltakelsen og den lave terskelen for å kunne kreve tariffavtaler gjør skillet mellom organisasjonsgrad og avtaledekning viktig i norsk sammenheng.
I en norsk kontekst er tilstedeværelse av tariffavtale lokalt i bedriften en viktig indikator på at det foregår et partssamarbeid på arbeidsplassen som dermed kan ha betydning for samarbeidsklimaet i bedriften. Partssamarbeid foregår riktignok på flere nivåer, fra det sentrale trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og myndighetene til topartssamarbeidet mellom ledelsen og arbeidstakerne i den enkelte bedrift, hvor sistnevnte ofte er representert ved en tillitsvalgt i den lokale fagforeningsklubben. Samtidig er det norske arbeidslivet kjennetegnet av samarbeid gjennom ustrakt medvirkning og medbestemmelse (NOU 2010: 1) som til dels fungerer uavhengig av avtaleverket. I denne studien er imidlertid formålet å fange opp det lokale kollektive partssamarbeidet i den enkelte bedrift. D
Gå til medietHøy inflasjon har de siste to årene spist opp nominell lønnsvekst og resultert i reallønnsnedgang for mange norske arbeidstakere. I samme periode har svekket kronekurs bidratt til rekordoverskudd i norske eksportbedrifter og økt lønnsomhet for bedriftseierne. Samtidig har lønnsandelen i industrien, altså den delen av inntektene som tilfaller arbeidstakerne, falt markert. Fagforeningene gikk følgelig inn i årets lønnsforhandlinger med krav om at en større del av inntektene skal komme arbeidstakerne til gode gjennom økt kjøpekraft.
Fagforeninger slik vi kjenner dem i dag, oppsto som en reaksjon på dårlige lønns- og arbeidsvilkår under industrialiseringen av økonomien på 1800-tallet (Rolfsen, 2014). Ved å organisere seg sto arbeiderne sterkere i forhandlinger med arbeidsgiver, og man oppnådde en forskyvning i maktbalansen fra kapitaleierne til arbeidstakerne. Fagforeningens primære oppgave var, og er fortsatt, å sikre arbeidstakernes vilkår på arbeidsplassen. Demokratiseringen av arbeidslivet i tiårene etter andre verdenskrig bidro imidlertid til at kampen om inntektsfordeling gradvis ble erstattet av samarbeid for å sikre at inntektene som skal fordeles, blir størst mulig (Levin et al., 2012). Dette kommer i dag eksplisitt til syne gjennom hovedavtalen mellom LO og NHO, hvor partene har et gjensidig ansvar for å bidra til produktivitetsvekst og bedriftsutvikling gjennom samarbeid og medvirkning.
I denne artikkelen ser vi nærmere på betydningen av lokalt partssamarbeid i norske private foretak i perioden 2000-2018, både for den funksjonelle inntektsfordelingen mellom arbeidskraft og kapital og for størrelsen på inntektene som skal fordeles. Vi anvender detaljerte norske registerdata som omfatter tilnærmet alle lønnstakere og private foretak i perioden. Som en operasjonalisering av det lokale partssamarbeidet benytter vi informasjon om fagforeningenes styrke på arbeidsplassen, målt ved organisasjonsgrad, og om selskapet har inngått tariffavtale med fagforeningen.
Mens tidligere økonomisk forskning viser nokså entydig at fagforeninger bidrar til økt lønn (Doucouliagos et al., 2017), gir ikke litteraturen et tydelig svar på hvordan fagforeningene påvirker produktivitet. På den ene siden kan fagforeninger være en direkte kilde til produktivitetstap ved å begrense bedriftens fleksibilitet i ansettelses- og avskjedigelsesprosesser og gjennom å redusere kapasitetsutnyttelse i forbindelse med arbeidskamp (Caves, 1980; Flaherty, 1987). På den andre siden kan fagforeningene bidra til å fremme produktivitet gjennom institusjonelle kanaler. Freeman og Medoff (1984) argumenterer for at fagforeninger gir arbeidstakere en kollektiv stemme som kan brukes til både å lufte frustrasjon og fremme forslag, som til sammen kan bidra til økt motivasjon og jobbtilfredshet, bedre samarbeid i organisasjonen og mindre gjennomtrekk blant de ansatte. Teoretisk er det derfor usikkert hvilken betydning fagforeninger har for produktivitet.
Empiriske studier gir heller ingen entydig konklusjon. Doucouliagos et al. (2017) går systematisk gjennom et stort antall studier av sammenhengen mellom fagforeninger og produktivitet publisert de siste tretti årene. I gjennomsnitt finner de at effekten av fagforeninger på produktivitet er nær null. Resultatene er imidlertid sprikende mellom land og bransjer. Ikke minst finner forfatterne at betydningen av fagforeninger avhenger av institusjonell kontekst og samarbeidsklima. Dette funnet rimer godt med argumentet i Freeman og Medoff (1984) om at fagforeninger bare ville øke produktiviteten der samarbeidsrelasjonene er gode og ledelsen jobber sammen med fagforeningene for å øke verdiskapingen.
I norsk kontekst finner Barth et al. (2020) at fagforeninger bidrar til økte lønninger i industribedrifter i perioden 2001-2012. De finner videre en sterk positiv effekt av fagorganisering på produktiviteten i bedriftene. Svarstad og Kostøl (2022) finner også en positiv virkning av fagorganisering på produktivitet i en studie av alle norske foretak i perioden 2002-2018, men fremhever at effekten av fagorganisering ser ut til å være betinget av lokale tariffavtaler.
Denne artikkelen bygger videre på tidligere forskning ved først å undersøke betydningen av organisasjonsgrad for både lønn og produktivitet separat for tariffbundne og -ubundne foretak. Videre ser vi nærmere på hvordan lønnsog produktivitetsutvikling påvirkes over tid i foretak som inngår en tariffavtale, i motsetning til tidligere studier, som primært har fokusert på gjennomsnittlige sammenhenger. Vi finner positive sammenhenger mellom organisasjonsgrad og lønn og produktivitet i foretak med tariffavtale. Begge sammenhengene er negative i foretak uten tariffavtale. Disse resultatene kan tyde på at samspillet mellom fagforeningen og ledelsen fungerer annerledes dersom tariffavtalens bestemmelser gjøres gjeldende. I foretak uten tariffavtale kan fagforeningsaktivitet være dårlige organisert og lite forutsigbar, i fravær av det rammeverket en tariffavtale etablerer. Videre finner vi at arbeidsproduktiviteten i foretakene øker i årene etter innføring av en tariffavtale. Lønnskostnadene øker raskere i årene etter inngåelse av tariffavtale enn i årene før avtalen ble inngått. Lønnskostnadsandelen i virksomheten øker også idet tariffavtalen inngås, men ikke like mye. Dette kan tyde på at selskapene dels blir kompensert for økte lønnskostnader i form av høyere produktivitet.
2 Betydningen av tariffavtaler
I mye av den internasjonale litteraturen om effekter av fagforeninger skilles det ikke mellom fagforeningenes forhandlingsmakt og eventuell tilstedeværelse av tariffavtale. I USA og Storbritannia inngås tariffavtaler gjennom majoritetsvalg blant de ansatte. Tariffavtaler inngås derfor kun i bedrifter med en sterk lokal fagforening. I mange europeiske land er det derimot et viktig skille mellom organisasjonsgrad og tariffavtaledekning, da bedrifter kan være omfattet av bransjeavtaler uten å ha fagorganiserte ansatte i bedriften (OECD, 2019). Sammenhengen mellom innføring av tariffavtale og organisasjonsgrad i Norge ligger et sted mellom den anglosaksiske og den kontinentaleuropeiske modellen. I utgangspunktet kan tariffavtaler kreves av de ansatte først når organisasjonsgraden blant de ansatte i bedriften som dekkes av avtalens bestemmelser, overstiger bestemte terskler, normalt 10 prosent. Videre er deltakelse i avtalene i utgangspunktet frivillig for begge parter. Både den frivillige deltakelsen og den lave terskelen for å kunne kreve tariffavtaler gjør skillet mellom organisasjonsgrad og avtaledekning viktig i norsk sammenheng.
I en norsk kontekst er tilstedeværelse av tariffavtale lokalt i bedriften en viktig indikator på at det foregår et partssamarbeid på arbeidsplassen som dermed kan ha betydning for samarbeidsklimaet i bedriften. Partssamarbeid foregår riktignok på flere nivåer, fra det sentrale trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og myndighetene til topartssamarbeidet mellom ledelsen og arbeidstakerne i den enkelte bedrift, hvor sistnevnte ofte er representert ved en tillitsvalgt i den lokale fagforeningsklubben. Samtidig er det norske arbeidslivet kjennetegnet av samarbeid gjennom ustrakt medvirkning og medbestemmelse (NOU 2010: 1) som til dels fungerer uavhengig av avtaleverket. I denne studien er imidlertid formålet å fange opp det lokale kollektive partssamarbeidet i den enkelte bedrift. D
