Fagpressenytt

Et halvt år tidligere satt jeg på hybelen min i Oslo og kikket på norgeskartet mens byen pulserte (les: maste) utenfor vinduet mitt. Etter nesten fem år i tigerstaden med fulltidsstudier trengte eventyrlysten sårt å få utløp. Jeg hadde aldri vært på skitur nord for Dovre. Året før hadde jeg tilbrakt en leseuke på tur over Hardangervidda uten annet selskap enn pulken min, Feite-Doris. Det ga mersmak. Å ha naturen for seg selv var en spesiell og ukjent følelse.
Nå ville jeg ha enda mer tid ute, kjenne på ensomheten, ha tid til å tenke tanker jeg aldri har tid til å tenke i byen og teste hvor langt kroppen min kunne gå. Viktigst av alt var å finne ut om jeg kunne ha det fint på tur over lengre tid. Jeg lot blikket vandre nordover på kartet. Det kriblet i magen. Børgefjell? Sylan? Det var ukjente områder. Der er det sikkert fint å gå på ski. Jeg drar dit.

VARIG VENNSKAP
- Vil du bli med på skitur? En ordentlig en?
Jeg ringte venninna mi, Sol, i full ekstase etter at jeg hadde bestemt meg for å dra. Sol skulle studere neste semester, det visste jeg, men kanskje hun kunne presse inn en uke eller to ute sammen med meg? Det hadde vært en fantastisk måte å starte eventyret på.
Hun sa ja, og det betydde uendelig mye. Vi har et dypt vennskap som har bygget seg opp etter utallige forskjellige turer. Hun inspirerer og utfordrer meg. Første gangen jeg skulle dra på en tre dagers tur alene sommerstid, gikk hun med meg første dagen. Jeg syntes det var veldig skummelt, men hun overtalte meg til å fortsette uten henne.
- Linn, du kan i verste fall bare gå bak den kollen der borte, slå opp teltet og komme tilbake om to dager.
Det er ikke verre enn det, oppmuntret hun.

SOLOLØP
Nå vokser klumpen i magen seg større idet Sol forsvinner inn i bilen som skal frakte henne tilbake til sivilisasjonen. Det har allerede gått to uker siden vi stod på togstasjonen i Mo i Rana med pulkene våre, klare for våre livs lengste skitur. Vi har opplevd fantastiske solnedganger, sibirkulden gjennom Børgefjell og varmet hendene våre over gnistrende bjørkebål. Nå skal jeg fortsette turen sørover. Alene. Hvorfor stikker jeg ikke heller til nordvestlandet der de andre vennene mine har tidenes pudderfest?
Nå står Skjækerfjella nasjonalpark for tur. Det er et fjellområde i Trøndelag, helt mot svenskegrensa. Fra Røyrvik til Nordli går jeg stort sett på bilvei gjennom skogen. Det er kjedelig, og jeg gleder meg veldig til å komme meg opp på høyfjellet igjen. Jeg liker å ha utsikt.
Det er ingen merkede vinterruter i området. Jeg lager meg en rute