Jeg er ikke oppvokst på gård, men jeg har alltid vært veldig glad i dyr og har hatt en fascinasjon for landbruket siden jeg var liten. Men drømmen var faktisk å bli landmåler, smiler Grete.
Slik gikk det ikke. På slutten av 1970-tallet tok Tynset-frøkna turen til hovedstaden og Norges veterinærhøgskole. Siden 1983 har hun vært privatpraktiserende dyrlege, med produksjonsdyra som hovedfokus.
FØRSTEREISReisen gikk først til Nordmøre og et område som ikke hadde hatt dyrlege før Grete kom. De hadde fått kommunalt tilskudd til stillingen, og var over seg av glede for å endelig få hjelp.
- For det første har jeg aldri følt meg så velkommen som jeg gjorde når jeg bodde på Tustna. For det andre fikk jeg lov til å gjøre mye forskjellig og lærte veldig mye, sier hun.
I tilleggg til Tustna hadde hun ansvar for Ertvågøya og avløsning for dyrlegene på Smøla, Halsa og Aure. Jobben innebar derfor farting med skyssbåt i all slags vær.
- Han som kjørte båten, var en gammel fisker, og huset jeg bodde i, var bardunert. Det var jo fantastisk for ei innlandsjente å få oppleve dette, sier hun.
Ofte drev bøndene med kombinasjonslandbruk med både fisk og husdyr. Og dyrlegen opplevde at det var optimisme i norsk landbruk på midten av 1980-tallet.
- Ja, det var gode tider, folk satsa, minnes hun.
For sin egen del gjorde fraværet av kollegaer at hun ble sjølstendig. Hun utførte keisersnitt og kvastoperasjoner uten å mukke.
- Det hendte jeg ringte ei venninne som var like nyutdanna som meg, så det var vel mer for å få litt moralsk støtte, meddeler hun.
ET «BYGDEDYR»Ferden gikk videre til Vestnes, litt lengre sør i
