Fagpressenytt

Hadde jentene hatt en normal pappa, ville vi antakelig dratt på vinterferie til et vintersportssted. Et opplagt valg hadde for eksempel vært å hoppe av bussen i Trysil og brukt en uke sammen med de andre skituristene. I stedet bytter vi buss og durer videre oppover Engerdalen mot Femundsenden. Målet er Sorkvola. Et sted ingen av oss har hørt om før, men som inneholder en av Norges mest unike og verneverdige skoger. En skog som ser ut som om den er hentet rett ut av en av Theodor Kittelsens tegninger, eller August Cappelens oljemalerier. Slik skog finner du nesten ikke lenger i Norge. Håpet vårt lå og ventet i en bortgjemt rest av urskogen som en gang dekket landskapet mellom Femunden og fylkesvei 654, der drosjesjåføren hjelper oss ut av maxitaxien med en haug av ski, pulkbrett og sekker. Sånn omtrent midt ute i ingenting.

INN MELLOM TRÆRNE
Vi vinker farvel til sjåføren og ser lysene fra drosjen bli stadig svakere. Så er vi alene i mørket. Foran oss venter fem dager med korte dagsetapper. Vi er her tross alt for å senke skuldrene. Et lite skuterspor ser ut til å gå den veien vi skal. Vi følger det til noen setre og hytter på nedsiden av det lille skogområdet vi er på vei til, og setter skiene i jomfruelig snø mellom trærne. - Jeg bryr meg ikke så mye om hvordan skogen ser ut når jeg er på tur, jeg, sier eldstejenta Sif i teltet om kvelden.
Jeg tror jeg skjønner hva hun mener. Det er aldri feil å være på tur, bare en er ute. Men for en som er litt over gjennomsnittlig opptatt av skog, er svaret hennes ikke helt det jeg hadde håpet på:
- Så det betyr ingenting hvordan skogen ser ut, da? prøver jeg.
- Nei, jeg synes ikke det er så stor forskjell, jeg. Det er ikke umulig at hun erter meg litt, men sånn kunne likevel sikkert mange av oss ha svart. For den skogen de fleste av oss tråkker rundt i på søndagstur, har strengt tatt mer til felles med plantasjer, der trærne har samme alder og høyde, enn med hvordan en skikkelig skog med naturlige prosesser ser ut. Og når man i det daglige stort sett bare er omgitt av stadig flere plantasjer, og mindre og mindre naturskog, da er det plantasjene som blir den nye normalen. Sånn vi tror skog skal se ut. På engelsk har fenomenet med slike gradvise, umerkelige endringer fått navnet «shifting baselines». Skiftende grunnlinjer. Fenomener der endringene skjer så gradvis at vi ikke legger merke til dem, før det nye plutselig er blitt normalen. Akkurat nå lar vi temaet hvile, tar heller fram kortstokken, og mens parafinbrenneren suser ute i forteltet og smelter snø til middagen, går vi på runde etter runde med kortspill.

VI FINNER ROEN
Vi er trege neste morgen. Ikke på grunn av at jeg har ti tommeltotter, jeg har faktisk bare én som funke