Fontene forskning
24.06.2026
Vi analyserer hvorfor funksjonshindrede, til tross for gjentatte erfaringer med manglende innfrielse av rettigheter, fortsatt har optimistiske forventninger til velferdsstaten (velferdsutopi).
Studien bygger på intervjuer og observasjoner av eldre funksjonshindrede som for 5075 år siden var elever på Linde internatskole for vanføre barn. Deres livsløp representerer tre faser i velferdsstatens utvikling: paternalisme og individuelt ansvar for assimilering etter krigen, kollektiv mobilisering fra 1960-tallet, og individualisert rettighetskamp fra 1990-tallet.
Resultatene viser at optimismen har historisk grunnlag i tidligere politiske gjennomslag, men at dagens vilkårlighet og svekket tilgang til tjenester skaper avmakt. Vi viser hvordan håp og tillit til staten kan vedvare som kulturelle forestillinger, selv om rettighetene ikke innfris.
Artikkelen konkluderer med at optimisme og velferdsutopi hemmer kollektiv mobilisering blant funksjonshindrede, og at konsekvensen kan bli en form for «cruel optimism» som undergraver innfrielse av rettigheter.
Denne artikkelen bygger på observasjon av og intervjuer med eldre funksjonshindrede som omtaler seg selv som «Lindeveteranene». De har til felles at de var elever ved Linde internatskole for vanføre barn og fikk hele eller deler av sin grunnskoleutdanning der i ulike perioder mellom 1947 og 1972 (Asplin & Wasserfall, 1987; Sorkmo, 2011). De fleste av dem ble rammet av poliomyelitt kort tid før, under eller etter andre verdenskrig (Lobben, 2001). Lindeveteranenes livserfaringer er illustrerende eksempler på ulike faser i etterkrigstidens norske velferdsstat. I barne- og ungdomsårene ble de pålagt stort individuelt ansvar for intensiv trening og opplæring, med henblikk på assimilering i datidens samfunns- og arbeidsliv. Da de ble unge voksne, fra 1960-tallet og framover, deltok mange av dem i interesse- og lokalpolitiske sammenhenger, og fikk gjennomslag for bedre tilrettelegging og tjenester for funksjonshindrede. Fra 1990-tallet har de som aldrende og eldre erfart at individuelle rettigheter er styrket, men også at tilgangen til rettighetsfestede tjenester kan være mangelfulle og vilkårlige.
Til tross for de siste tiårenes utvikling gir lindeveteranene og andre funksjonshindrede uttrykk for en optimistisk holdning til at velferdsstatens universalistiske ambisjoner kan realiseres i framtiden. Vi analyserer grunnene til denne optimismen, og finner at den er solid forankret i en historisk allianse som har formet politisk kultur i Norge. Å ha tillit til at offentlige institusjoner og velferdsstaten vil realisere høye ambisjoner og omfattende mandat, har lenge vært rasjonelt fordi kontroll nedenfra var mulig, særlig gjennom politisk representasjon. Denne tilliten, og optimismen den har en tendens til å skape, er imidlertid sårbar dersom den parten som forvalter tillitsmandatet politiske representanter reduserer den reelle forpliktelsen, men samtidig høyner ambisjonene blant annet gjennom individuell rettighetsfesting. Vår problemstilling er som følger: Hva er sammenhengen mellom optimismen og vilkårene for at rettigheter til tjenester som muliggjør likeverdig deltakelse i samfunns- og arbeidsliv blir innfridd?
DEN POLITISKE OPTIMISMENS ØKOLOGI
Den norske velferdsstaten bygger på en forventning om universalisme at rettferdighet og likhet skal realiseres for alle, uavhengig av status og betalingsevne. I dette ligger en forventning om at de områdene av offentlig tjenesteyting som i dag lider av manglende kapasitet, ledsages av en forpliktende politisk ambisjon om forbedring. Velferdspolitikken inneholder med andre ord en sterk forestilling om tålmodighet, slik historikeren Henrik Stenius (1997) har påpekt. Befolkningens vilje til å akseptere manglene her og nå, kan forklares med forventningen om at de vil bli rettet opp i framtiden. Den underliggende ideen er at velferdsstaten ikke er fullendt. Forventningen kan være en realitet eller en fiksjon, men håpet, og dets evne til å skape fellesskap og handling, er uansett essensielt for å forstå optimismen for velferdsstatens framtid.
Den moderne velferdsstaten har mobilisert store ressurser for å redusere eller fjerne undertrykkelse, avmakt, stigmatisering og marginalisering. I et komparativt perspektiv har kampen for rettferdighet blitt ført uvanlig langt i Norge og Norden, og har skapt en sterk og utbredt intoleranse for at grupper i samfunnet skal erfare marginalisering på grunn av sin status eller funksjonsevne. Det er rimelig å hevde at velferdsstatens universalistiske orientering har blitt en sentral del av en optimistisk politisk moral og kultur (Vike et al., 2024).
Det er gode historiske grunner til at en optimistisk forventning til staten har utviklet seg i Norge, og til at tålmodigheten synes å være stor. Etterkrigstidens velferdsekspansjon har gitt grunnlag for det vi kan kalle rasjonell tro (Vike & Haukelien, 2017). Troen på at velferdsstaten vil løse sosiale problemer er ikke en naiv illusjon, men en moralsk kontrakt som bidrar til at mange er villige til å samarbeide uten umiddelbar egennytte. Derfor er det mulig for myndighetene å begrunne manglende kapasitet med at «vi er ennå ikke i mål». Kombinasjonen av gjensidighet og rasjonell tro bidrar til en sosial allianse; partene har et moralsk ansvar overfor hverandre og dermed en forventning om å kunne utøve en viss gjensidig sosial kontroll. Med utgangspunkt i antropologen David B. Kronenfeld (2017) kan vi med rimelighet anta at denne moralske kontrakten sies å ha en «som om»-karakter. Alle parter erkjenner trolig at troen på at velferdsstaten vil realiseres en gang i framtiden primært er uttrykk for en intensjon. Likevel er det mulig å forholde seg til intensjonen som til en reell moralsk kontrakt, fordi man tror man vet hva den andre parten tenker og virkelig ønsker (De Munck & Bennardo, 2019; Kronenfeld, 2017; Vike, 2018). Kultur er nettopp (blant annet) dette: forstillinger om hva vi har felles, og behovet for å dele. Det er sosiale allianser som gjør at slike forestillinger blir til det vi her har kalt rasjonell tro, altså tro som (under visse betingelser) virker, endog veldig produktivt (Anderson, 1996), slik den sannsynligvis gjorde da Lindeveteranene var unge voksne og samarbeidet med lokalpolitikere og kommuneansatte om utvikling av nye tjenester.
Optimismen som følger av rasjonell tro er imidlertid ikke selvfølgelig, og grunnlaget for den kan endre seg over tid. Mike Savage (2021) viser, i likhet med blant andre Thomas Piketty (2021) og Walter Scheidel (2018), at sosial ulikhet har endret seg over tid. Etter årtusenskiftet har den rikeste minoriteten styrket sin maktposisjon både økonomisk og politisk, mens marginalisering truer stadig flere i den øvrige befolkningen, som får stadig mindre innflytelse over velferdsstatens institusjoner. Savage (2021) deler den politiske moderniteten inn i tre faser. Den første etablerte grunnleggende rettigheter på universell basis, inkludert et demokratisk fundament.
Den andre velferdsstatens glansperiode handlet om utjevning, mer universell tjenesteyting, og radikalt nye muligheter for sosial mobilitet. Denne fasen fikk framfor alt sin kraft fra bredden i folkebevegelser og massepartier. Den tredje fasen, som har sitt opphav i 1980-tallets nyliberale omveltninger, kjennetegnes av en gradvis tilbakevending til de klassiske formene for økonomisk og politisk ulikhet. Overgangen mellom den andre og tredje fasen oppleves som dramatisk for mange som erfarer økt sårbarhet relatert til helse, funksjon, etnisitet og klasse. Savage tar ikke for seg de nordiske velferdsstatene spesielt, men viser til allmenne og globale tendenser. I norsk sammenheng gir det god mening å forstå de to siste fasene han beskriver som en overgang fra rettighetskamp og aktivisme på 1960-tallet og framover, til vilkårlighet og marginalisering fra 1990-tallet og framover. Samtidig kan forventninger utviklet i den andre fasen leve videre som forestillinger om hva som kan og bør skje i framtiden.
TEORETISK PERSPEKTIV: VELFERDSUTOPI OG UTOPISK TID
Med begrepet velferdsutopi sikter vi ikke til en fantasi eller drøm, men til en ambisjon og et håp om at framtidige rettigheter og tjenester skal utvikles og realiseres (Vike, 2004). Dette krever i så fall felles innsats, og slik innsats er blant annet motivert av rasjonell tro og optimisme, som er fundert i forventninger om en gjensidig relasjon mellom evnen og viljen til å kjempe for rettigheter på den ene siden, og tillit til iverksetting på den andre. Dette betyr at optimisme må forstås som en kvalitet i relasjoner mellom befolkning og myndigheter. Optimisme kan forstås som kampens kulturelle korrelat; den er uttrykk for en historisk erfaring av at kamp har lykkes, og samtidig kan optimisme i noen tilfeller erstatte tomrommet som oppstår når evnen til mobilisering svekkes.
Optimismen kan altså vedvare til tross for at gjensidigheten den var fundert i ikke lenger eksisterer.
Vike (2018) har, med referanse til sosiologen Michael Puseys (1998) analyse av nyliberal politikk i Australia, analysert velferdsutopien ved hjelp av distinksjonen mellom utopisk og samtidig tid. Utopisk tid betegner forventningen om økt rettferdighet for flere i framtiden, mens samtidig tid handler om innfrielse av rettigheter her og nå. Tålmodigheten er med andre ord blitt asymmetrisk. Kravet til å realisere rettigheter er absolutt og samtidig, mens statlige myndigheter forholder seg primært til en forventet bedre tilstand (spesielt økonomisk) i framtiden, og vil sette av mer ressurser etter hvert. Asymmetrien limes sammen av håp, forventning og tillit.
Et mer kritisk perspektiv er «cruel optimism», som viser til «en tilknytningsrelasjon til ødelagte mulighalvard vike, hans a. hauge og heidi haukelien Optimisme og forventning om felles forpliktelser. Lindeveteranenes erfaringer med velferdsstaten i etterkrigstiden. hetsbetingelser som viser seg å være umulige, ren fantasi ( ) eller giftige» (Berlant, 2011, s. 24). Optimisme rommer både tillit og avhengighet, og kan tra
Les opprinnelig artikkelResultatene viser at optimismen har historisk grunnlag i tidligere politiske gjennomslag, men at dagens vilkårlighet og svekket tilgang til tjenester skaper avmakt. Vi viser hvordan håp og tillit til staten kan vedvare som kulturelle forestillinger, selv om rettighetene ikke innfris.
Artikkelen konkluderer med at optimisme og velferdsutopi hemmer kollektiv mobilisering blant funksjonshindrede, og at konsekvensen kan bli en form for «cruel optimism» som undergraver innfrielse av rettigheter.
Denne artikkelen bygger på observasjon av og intervjuer med eldre funksjonshindrede som omtaler seg selv som «Lindeveteranene». De har til felles at de var elever ved Linde internatskole for vanføre barn og fikk hele eller deler av sin grunnskoleutdanning der i ulike perioder mellom 1947 og 1972 (Asplin & Wasserfall, 1987; Sorkmo, 2011). De fleste av dem ble rammet av poliomyelitt kort tid før, under eller etter andre verdenskrig (Lobben, 2001). Lindeveteranenes livserfaringer er illustrerende eksempler på ulike faser i etterkrigstidens norske velferdsstat. I barne- og ungdomsårene ble de pålagt stort individuelt ansvar for intensiv trening og opplæring, med henblikk på assimilering i datidens samfunns- og arbeidsliv. Da de ble unge voksne, fra 1960-tallet og framover, deltok mange av dem i interesse- og lokalpolitiske sammenhenger, og fikk gjennomslag for bedre tilrettelegging og tjenester for funksjonshindrede. Fra 1990-tallet har de som aldrende og eldre erfart at individuelle rettigheter er styrket, men også at tilgangen til rettighetsfestede tjenester kan være mangelfulle og vilkårlige.
Til tross for de siste tiårenes utvikling gir lindeveteranene og andre funksjonshindrede uttrykk for en optimistisk holdning til at velferdsstatens universalistiske ambisjoner kan realiseres i framtiden. Vi analyserer grunnene til denne optimismen, og finner at den er solid forankret i en historisk allianse som har formet politisk kultur i Norge. Å ha tillit til at offentlige institusjoner og velferdsstaten vil realisere høye ambisjoner og omfattende mandat, har lenge vært rasjonelt fordi kontroll nedenfra var mulig, særlig gjennom politisk representasjon. Denne tilliten, og optimismen den har en tendens til å skape, er imidlertid sårbar dersom den parten som forvalter tillitsmandatet politiske representanter reduserer den reelle forpliktelsen, men samtidig høyner ambisjonene blant annet gjennom individuell rettighetsfesting. Vår problemstilling er som følger: Hva er sammenhengen mellom optimismen og vilkårene for at rettigheter til tjenester som muliggjør likeverdig deltakelse i samfunns- og arbeidsliv blir innfridd?
DEN POLITISKE OPTIMISMENS ØKOLOGI
Den norske velferdsstaten bygger på en forventning om universalisme at rettferdighet og likhet skal realiseres for alle, uavhengig av status og betalingsevne. I dette ligger en forventning om at de områdene av offentlig tjenesteyting som i dag lider av manglende kapasitet, ledsages av en forpliktende politisk ambisjon om forbedring. Velferdspolitikken inneholder med andre ord en sterk forestilling om tålmodighet, slik historikeren Henrik Stenius (1997) har påpekt. Befolkningens vilje til å akseptere manglene her og nå, kan forklares med forventningen om at de vil bli rettet opp i framtiden. Den underliggende ideen er at velferdsstaten ikke er fullendt. Forventningen kan være en realitet eller en fiksjon, men håpet, og dets evne til å skape fellesskap og handling, er uansett essensielt for å forstå optimismen for velferdsstatens framtid.
Den moderne velferdsstaten har mobilisert store ressurser for å redusere eller fjerne undertrykkelse, avmakt, stigmatisering og marginalisering. I et komparativt perspektiv har kampen for rettferdighet blitt ført uvanlig langt i Norge og Norden, og har skapt en sterk og utbredt intoleranse for at grupper i samfunnet skal erfare marginalisering på grunn av sin status eller funksjonsevne. Det er rimelig å hevde at velferdsstatens universalistiske orientering har blitt en sentral del av en optimistisk politisk moral og kultur (Vike et al., 2024).
Det er gode historiske grunner til at en optimistisk forventning til staten har utviklet seg i Norge, og til at tålmodigheten synes å være stor. Etterkrigstidens velferdsekspansjon har gitt grunnlag for det vi kan kalle rasjonell tro (Vike & Haukelien, 2017). Troen på at velferdsstaten vil løse sosiale problemer er ikke en naiv illusjon, men en moralsk kontrakt som bidrar til at mange er villige til å samarbeide uten umiddelbar egennytte. Derfor er det mulig for myndighetene å begrunne manglende kapasitet med at «vi er ennå ikke i mål». Kombinasjonen av gjensidighet og rasjonell tro bidrar til en sosial allianse; partene har et moralsk ansvar overfor hverandre og dermed en forventning om å kunne utøve en viss gjensidig sosial kontroll. Med utgangspunkt i antropologen David B. Kronenfeld (2017) kan vi med rimelighet anta at denne moralske kontrakten sies å ha en «som om»-karakter. Alle parter erkjenner trolig at troen på at velferdsstaten vil realiseres en gang i framtiden primært er uttrykk for en intensjon. Likevel er det mulig å forholde seg til intensjonen som til en reell moralsk kontrakt, fordi man tror man vet hva den andre parten tenker og virkelig ønsker (De Munck & Bennardo, 2019; Kronenfeld, 2017; Vike, 2018). Kultur er nettopp (blant annet) dette: forstillinger om hva vi har felles, og behovet for å dele. Det er sosiale allianser som gjør at slike forestillinger blir til det vi her har kalt rasjonell tro, altså tro som (under visse betingelser) virker, endog veldig produktivt (Anderson, 1996), slik den sannsynligvis gjorde da Lindeveteranene var unge voksne og samarbeidet med lokalpolitikere og kommuneansatte om utvikling av nye tjenester.
Optimismen som følger av rasjonell tro er imidlertid ikke selvfølgelig, og grunnlaget for den kan endre seg over tid. Mike Savage (2021) viser, i likhet med blant andre Thomas Piketty (2021) og Walter Scheidel (2018), at sosial ulikhet har endret seg over tid. Etter årtusenskiftet har den rikeste minoriteten styrket sin maktposisjon både økonomisk og politisk, mens marginalisering truer stadig flere i den øvrige befolkningen, som får stadig mindre innflytelse over velferdsstatens institusjoner. Savage (2021) deler den politiske moderniteten inn i tre faser. Den første etablerte grunnleggende rettigheter på universell basis, inkludert et demokratisk fundament.
Den andre velferdsstatens glansperiode handlet om utjevning, mer universell tjenesteyting, og radikalt nye muligheter for sosial mobilitet. Denne fasen fikk framfor alt sin kraft fra bredden i folkebevegelser og massepartier. Den tredje fasen, som har sitt opphav i 1980-tallets nyliberale omveltninger, kjennetegnes av en gradvis tilbakevending til de klassiske formene for økonomisk og politisk ulikhet. Overgangen mellom den andre og tredje fasen oppleves som dramatisk for mange som erfarer økt sårbarhet relatert til helse, funksjon, etnisitet og klasse. Savage tar ikke for seg de nordiske velferdsstatene spesielt, men viser til allmenne og globale tendenser. I norsk sammenheng gir det god mening å forstå de to siste fasene han beskriver som en overgang fra rettighetskamp og aktivisme på 1960-tallet og framover, til vilkårlighet og marginalisering fra 1990-tallet og framover. Samtidig kan forventninger utviklet i den andre fasen leve videre som forestillinger om hva som kan og bør skje i framtiden.
TEORETISK PERSPEKTIV: VELFERDSUTOPI OG UTOPISK TID
Med begrepet velferdsutopi sikter vi ikke til en fantasi eller drøm, men til en ambisjon og et håp om at framtidige rettigheter og tjenester skal utvikles og realiseres (Vike, 2004). Dette krever i så fall felles innsats, og slik innsats er blant annet motivert av rasjonell tro og optimisme, som er fundert i forventninger om en gjensidig relasjon mellom evnen og viljen til å kjempe for rettigheter på den ene siden, og tillit til iverksetting på den andre. Dette betyr at optimisme må forstås som en kvalitet i relasjoner mellom befolkning og myndigheter. Optimisme kan forstås som kampens kulturelle korrelat; den er uttrykk for en historisk erfaring av at kamp har lykkes, og samtidig kan optimisme i noen tilfeller erstatte tomrommet som oppstår når evnen til mobilisering svekkes.
Optimismen kan altså vedvare til tross for at gjensidigheten den var fundert i ikke lenger eksisterer.
Vike (2018) har, med referanse til sosiologen Michael Puseys (1998) analyse av nyliberal politikk i Australia, analysert velferdsutopien ved hjelp av distinksjonen mellom utopisk og samtidig tid. Utopisk tid betegner forventningen om økt rettferdighet for flere i framtiden, mens samtidig tid handler om innfrielse av rettigheter her og nå. Tålmodigheten er med andre ord blitt asymmetrisk. Kravet til å realisere rettigheter er absolutt og samtidig, mens statlige myndigheter forholder seg primært til en forventet bedre tilstand (spesielt økonomisk) i framtiden, og vil sette av mer ressurser etter hvert. Asymmetrien limes sammen av håp, forventning og tillit.
Et mer kritisk perspektiv er «cruel optimism», som viser til «en tilknytningsrelasjon til ødelagte mulighalvard vike, hans a. hauge og heidi haukelien Optimisme og forventning om felles forpliktelser. Lindeveteranenes erfaringer med velferdsstaten i etterkrigstiden. hetsbetingelser som viser seg å være umulige, ren fantasi ( ) eller giftige» (Berlant, 2011, s. 24). Optimisme rommer både tillit og avhengighet, og kan tra
