Tidsskrift for norsk psykologforening
03.08.2018
Manglende faglig innsikt preger Norsk psykologforenings holdning til behandling av personer med kjønnsinkongruens
JEG HAR LEST en høringsuttalelse fra Norsk psykologforening angående Rapport fra arbeidsgruppe om behandlingstilbud til personer med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori, og blir beskjemmet over mangel på selvstendig innsikt innen dette problemområdet. Jeg vet at psykologer som har innsikt i dette, har levert forslag til høringsuttalelsen, og ser at dette i liten grad har blitt vektlagt.
Høringsuttalelsen vitner om et behandlerperspektiv preget av redsel for å gjøre noe galt, man legger vekt på at «hormonell og kirurgisk behandling gir irreversible endringer», og på at «slike inngrep har kjente og dokumenterte bivirkninger og komplikasjoner man må håndtere livet ut», hvilket «innebærer livslang oppfølging i helsetjenesten».
Dette perspektivet er kjent hos behandlere som er mer opptatt av å ikke gjøre feil enn av forståelse for situasjonen til personer som opplever kjønnsinkongruens. Tross en positiv utvikling så eksisterer det fortsatt betydelige fordommer mot kjønnsmangfold i samfunnet, og dette kan bidra til at klinikere fokuserer på og overdriver risikoen for å volde skade, når behandlingen gjør kroppen mindre kjønnsnormativ. Behandlere kan oppleve motstand og motoverføring når det gjelder behov for å tilføre hormoner og utføre kirurgi, kanskje fordi dette strider mot en «naturlighetstenkning», som tilsier at naturen fungerer best når den blir overlatt til seg selv. Dette er et utenfraperspektiv som fort kan bli uetisk i tilnærmingen til de perso
Gå til medietHøringsuttalelsen vitner om et behandlerperspektiv preget av redsel for å gjøre noe galt, man legger vekt på at «hormonell og kirurgisk behandling gir irreversible endringer», og på at «slike inngrep har kjente og dokumenterte bivirkninger og komplikasjoner man må håndtere livet ut», hvilket «innebærer livslang oppfølging i helsetjenesten».
Dette perspektivet er kjent hos behandlere som er mer opptatt av å ikke gjøre feil enn av forståelse for situasjonen til personer som opplever kjønnsinkongruens. Tross en positiv utvikling så eksisterer det fortsatt betydelige fordommer mot kjønnsmangfold i samfunnet, og dette kan bidra til at klinikere fokuserer på og overdriver risikoen for å volde skade, når behandlingen gjør kroppen mindre kjønnsnormativ. Behandlere kan oppleve motstand og motoverføring når det gjelder behov for å tilføre hormoner og utføre kirurgi, kanskje fordi dette strider mot en «naturlighetstenkning», som tilsier at naturen fungerer best når den blir overlatt til seg selv. Dette er et utenfraperspektiv som fort kan bli uetisk i tilnærmingen til de perso
