Fagpressenytt

Det var hakking og atter hakking, evig kritikk av alt jeg gjorde. Over tid ble dette psykisk mobbing. Jeg trodde ikke jeg skulle overleve, og ville egentlig bare dø. Resultatet var selvskading og to selvmordsforsøk. Men jeg er egentlig ikke en sånn som slutter ... Slik beskriver 20 år gamle Nathalie tiden som kokkelærling. Det som skulle være starten på et godt yrkesliv, med læring og mestring, ble i stedet en kamp for livet. Merkene på både kropp og sjel bærer hun med seg for bestandig.

Den usynlige jenta
- Jeg hadde alltid hatt lyst til å bli kokk, og det startet fint på kjøkkenet. Men etter hvert ble jeg mindre og mindre inkludert, og fikk rutineoppgaver. Det ble dårlig stemning og mye kjefting. Sjefen likte ikke at jeg sa fra når ting ikke fungerte, han ville bare høre «ja». Særlig fra en lærling.
At det kan være knalltøft å stå i kokkelæra, at det går kjapt i svingene og at kjeftbruk er vanlig, det var forventet. Forverringen skjedde gradvis. Hun opplevde mer og mer å ikke bli inkludert, verken faglig eller sosialt. Gikk noe galt på kjøkkenet var det Nathalie som var syndebukken. Ofte ble hun stående i timevis etter at dagens skift egentlig var over, for å bli ferdig med alle oppgavene på arbeidslisten. Den ufrivillige overtiden opplevde hun