Fagpressenytt

Jeg er sikkert ikke alene om å ha tatt med meg sensur hjem i julen. Det hører på et vis sammen, lukten av granbar og kongerøkelse i stuen og de digre bunkene spredt rundt på juledukbekledde overflater. I år var målsetningen å bli ferdig før Kongens tale på nyttårsaften, og jeg kan røpe at champagnen smakte ekstra godt den kvelden.

Ordet sensur vekker sjelden positive følelser, hverken hos sensor eller den sensurerte. Unntaket var selvsagt den gangen for lenge siden, da universitetene trengte eksterne sensorer og jeg selv var på jakt etter ekstra inntekter og en fot i institusjonens dørsprekk. I ettertid fremstår det som en gylden tidsalder, der vi var to eller tre fagpersoner som leste gjennom hver studentbesvarelse og diskuterte oss frem til en karakter. På noen fag var det obligatorisk muntlig, mens vi andre steder kunne kalle inn en student til muntlig prøve hvis vi var i tvil om karakteren. Begge eksamensformer var interessante å få innblikk i for en som bare noen måneder tidligere selv hadde vært student. I ettertid ser jeg at den akademiske læretiden m