SKOG
10.10.2017
Om Skretvedt gård i Skålebygda i Tokke ligger usentralt til, er opp til øyet som ser. Når de som bor her på den vakre skoggården skal en svipptur til byen, må de kjøre 14 mil til Porsgrunn eller Skien. Det tar to timer og et kvart én vei hvis det ikke er glatt. Skal du drive 9.500 dekar grov skog, bygge hus, ha fulle jobber og tre barn, som blir fem i vinter, så er det tre ting som gjelder.
... Fokus, arbeidsglede og kjærlighet. Det er faktisk mulig at kjærligheten er størst av alt. Til hverandre, til barna, til dyrene og ikke minst til skogen. Jørund Håvard Askje vokste opp med fire søsken. Foreldrene drev melkefjøs og skog, og flere av brødrene hans har gårder.
Jørund Håvard utdannet seg til landbruksøkonom, men jobbet både med gravemaskin og tømmerhogst sammen med en bror før han styrte inn på faget sitt.
- Det å hogge tømmer er utrolig givende, smiler han. Mye bedre trening enn helsestudio, og frisk luft hele tiden. Alltid to ullskift med. Hver lunsjpause, var det bytte. I regn hev de innpå blingsene. Når været var bra nøt de naturen og snakket om jakt på elg og hjort.
EN DAG BLE BROREN kontaktet av et barnløst ektepar. De lurte på om han kunne tenke seg å kjøpe et tun med eldre hus og 9.000 dekar skog.
Unggutten hadde gård fra før og foreslo bror Jørund Håvard.
- Jeg regnet på det (landbruksøkonom, husk det), og fant ut at dette kunne la seg gjøre med knallhard jobbing og fullt fokus.
Han rådførte seg med fagfolk som sa at taksten var grei, og at prisene på slike eiendommer høyst sannsynlig kom til å stige i fremtiden.
Han kjøpte til takst, og ekteparet som hadde bodd på gården fikk bo videre i kårboligen.
Det var odel på gården, så Jørund Håvard søkte utsettelse på bo- og driveplikten og gjorde ingenting på to år inntil fristen for å kreve den tilbake var utgått.
Selv tilveksten på 1.250 kubikkmeter lot han stå.
SAMTIDIG MED DETTE studerte Åshild Løvold på ingeniørstudiet på Høgskolen i Sør-Trøndelag, i Trondheim.
Hun bodde på Klæbu et par mil unna og elsket hester og natur. Åshild var attpåklatten til to eldre søsken, og når familien var på hytta på Tynset, stakk hun alltid over til naboen som drev med krøtter og senere kylling. Slåttonna der var et absolutt høydepunkt for jenta som hadde alle vennene, spilte håndball og var aktiv fra hun våknet til hun la seg.
Det var så lett å spørre Åshild. Hun sa alltid ja. «Ja, jeg kan hjelpe deg med .... » «Ja, det kan vi får til ... »
En dag sa det stopp. Den livsglade og alltid positive jenta møtte veggen. Det er en grense for alt.
- DET BLE RETT OG SLETT FOR MYE, sier hun. - Derfor ble det ganske mørkt. Jeg har valgt å være veldig åpen om dette på tross av at slike psykiske lidelser er veldig tabu.
- Alt skal jo være så perfekt. Mange lever altfor mye utfra andre menneskers krav og forve
Gå til medietJørund Håvard utdannet seg til landbruksøkonom, men jobbet både med gravemaskin og tømmerhogst sammen med en bror før han styrte inn på faget sitt.
- Det å hogge tømmer er utrolig givende, smiler han. Mye bedre trening enn helsestudio, og frisk luft hele tiden. Alltid to ullskift med. Hver lunsjpause, var det bytte. I regn hev de innpå blingsene. Når været var bra nøt de naturen og snakket om jakt på elg og hjort.
EN DAG BLE BROREN kontaktet av et barnløst ektepar. De lurte på om han kunne tenke seg å kjøpe et tun med eldre hus og 9.000 dekar skog.
Unggutten hadde gård fra før og foreslo bror Jørund Håvard.
- Jeg regnet på det (landbruksøkonom, husk det), og fant ut at dette kunne la seg gjøre med knallhard jobbing og fullt fokus.
Han rådførte seg med fagfolk som sa at taksten var grei, og at prisene på slike eiendommer høyst sannsynlig kom til å stige i fremtiden.
Han kjøpte til takst, og ekteparet som hadde bodd på gården fikk bo videre i kårboligen.
Det var odel på gården, så Jørund Håvard søkte utsettelse på bo- og driveplikten og gjorde ingenting på to år inntil fristen for å kreve den tilbake var utgått.
Selv tilveksten på 1.250 kubikkmeter lot han stå.
SAMTIDIG MED DETTE studerte Åshild Løvold på ingeniørstudiet på Høgskolen i Sør-Trøndelag, i Trondheim.
Hun bodde på Klæbu et par mil unna og elsket hester og natur. Åshild var attpåklatten til to eldre søsken, og når familien var på hytta på Tynset, stakk hun alltid over til naboen som drev med krøtter og senere kylling. Slåttonna der var et absolutt høydepunkt for jenta som hadde alle vennene, spilte håndball og var aktiv fra hun våknet til hun la seg.
Det var så lett å spørre Åshild. Hun sa alltid ja. «Ja, jeg kan hjelpe deg med .... » «Ja, det kan vi får til ... »
En dag sa det stopp. Den livsglade og alltid positive jenta møtte veggen. Det er en grense for alt.
- DET BLE RETT OG SLETT FOR MYE, sier hun. - Derfor ble det ganske mørkt. Jeg har valgt å være veldig åpen om dette på tross av at slike psykiske lidelser er veldig tabu.
- Alt skal jo være så perfekt. Mange lever altfor mye utfra andre menneskers krav og forve
