Ifølge Norgesuniversitetet gjennomgår ni av ti faglige ansatte fremdeles nytt pensum i plenum på campus, der en stor del av formidlingen blir gjort i form av tradisjonelle forelesninger. Mye tyder på at dette ikke er noen god ide og at det finnes en rekke andre måter å designe læreprosesser på som både gir mer motiverte studenter og bedre læringsutbytte.
Spørsmålet om hva som gir god læring kan ikke løsrives fra diskusjonen om teknologi, slik enkelte synes å mene. Tavle og kritt er læringsteknologi godt som noe, oppfunnet på begynnelsen av 1800-tallet og selve årsaken til at utdanning ble industrialisert gjennom skoler med tilhørende klasserom og auditorier, og med forelesningen som den dominerende formidlingsformen. Ifølge KD er lærers gjennomgang av nytt stoff på tavle fremdeles den dominerende undervisningsformen også i grunnskolen.
Jeg arbeider med analyser av hvordan teknologi endrer samfunnet og dets institusjoner langs ulike dimensjoner. Hittil har jeg skrevet fire bøker om dette, bøker som tar opp organisatoriske, ledelsesmessige, forretningsmessige, produksjonsmessige, kommunikasjonsmessige og andre sider av hva overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn innebærer. En av bøkene, Smart læring, handler om hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Der refererer jeg til svært mye forskning som har med betingelser for læring å gjøre. Et eget avsnitt i denne boken er viet forelesningen som dominerende formidlingsform, der jeg har gått gjennom noe av forskningen om forelesninger, hvilket kunnskapssyn de bygger på, hvilken effekt den har på læring etc.
Her er et utdrag: Også i klasserommene har instruksjonsperspektivet lenge dominert, og forestillingen om at læreren skulle overføre sin kunnskap til
