Boka er lettlest, i den grad det er mulig innen et komplekst fenomen som Nav. En styrke er hvordan teoretiske perspektiver belyses gjennom konkrete eksempler, casebeskrivelser og figurer, samt med refleksjonsoppgaver etter hvert kapittel, som for eksempel «Reflekter over forholdet mellom hjelp, makt og kontroll i Nav knyttet til skriving av tekster og dokumenter». Poenget er at studenter får anledning til å tenke over problemstillinger opp mot bokas innhold, men også som ansatt i Nav kan slike «enkle» spørsmål gi mulighet til å reflektere over egne preferanser. Dette er ikke en generell lærebok i sosialt arbeid, men forfatteren ønsker å sette sentrale elementer ved Navs oppfølgingsarbeid inn i en sosialfaglig forståelse (s. 15 og 17).
Leserne er først og fremst sosionom- og velferdsviterstudenter, men også ansatte ved Nav kan bruke kunnskapen om hvordan sosialt arbeids teorigrunnlag og metode bidrar til en helhetlig og systemisk problemforståelse av Navs oppfølgingsarbeid. Boka vil også være nyttig for ansatte som jobber med brukere med tilknytning til Nav, for eksempel innen russektoren, på sykehus eller i barnevernsfeltet. På den ene siden, ved ikke å være en innføringsbok i sosialt arbeid, er spørsmålet om Nav-ansatte uten sosialfaglig bakgrunn har tilstrekkelig grunnlag til å nå bokas mål om å reflektere kritisk over nødvendig sosialfaglig kompetanse i Nav. Forfatteren skriver at det er «en fordel å ha en grunnleggende kjennskap til sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag og sosialfaglig praksis når man leser boka» (s. 15). På den annen side, forfatteren framhever at lesere uten sosialt arbeids fagbakgrunn vil kunne la seg inspirere til å fordype seg videre i sosialfaglig litteratur. Når forfatteren i kapittel 1 beskriver teoretisk kunnskap, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse som grunnlag for å være en kompetent Nav-veileder, gis også andre Nav-ansatte mulighet til å reflektere over seg selv som veiledere ut fra hvordan sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag kan samsv
