Fjell og Vidde
13.02.2017
Jeg er besatt av Svalbard. Da barna mine ba om å få oppleve isødet i nord som de hadde hørt så mye om, lot jeg kvalene fare. Sammen dro vi på eventyr.
SEPTEMBER 2005: Kast i kast ruller jeg ned moreneryggen. Når bakken og himmelen slutter å rotere om hverandre, ligger jeg klemt mellom en stein og sekken der mauseren er festet. Blodet renner fra armene, som jeg beskyttet hodet med under fallet.
Jeg kikker opp for å se hva som egentlig skjedde da jeg falt utfor. Det enorme rovdyret, som tegner seg mot den ennå lyse nattehimmelen over meg, kan ikke være ekte. Men det beveger seg.
Sakte. Jeg lukker øynene. Skal alt ende her? Handling, Anders. Gjør noe.
Fra min fastlåste liggestilling sveiper jeg den ene staven i steinene foran isbjørnen, mens jeg lirker meg løs fra sekken. Isbjørnen stopper opp, men værer fram og tilbake med hodet senket. Jeg fortsetter å slå i steinura mens jeg sakte stabler meg på beina.
Jeg tar ikke mauseren av sekken. Tør ikke, for den har fått seg en smell. Eller jeg vil ikke. Det er jeg som er gjest, i hans rike. Avstanden øker mens jeg slår med staven, rygger og snakker til dyret. Jeg puster roligere, men så kommer isbjørnen mot meg igjen. Målrettet, med hodet senket og blikket festet i meg.
Først da jeg kommer meg opp på breen, mister den interessen. Det siste jeg ser av isbjørnen, er at den sitter på rumpa som en diger kosebamse ved kanten av breen, stirrende utover med kullsorte øyne.
BARE SEKUNDER FØR uhellet stod jeg og så utover Austfjorden, hvor jeg var på en nidagers tur sammen med en kamerat. Jeg tenkte at om jeg blir pappa, skal barna mine få oppleve dette. I kaoset som fulgte, rakk jeg å tenke at det aldri ville skje. Kanskje var ikke mitt drømmeland i nord stedet å ta dem til?
Adrenalinkicket etter møtet med isbjørnen sitter fortsatt i kroppen da jeg mutters alene kommer til foten av Perriertoppen noen dager senere. Turkameraten min, som var vitne til nærmøtet med isbjørnen, blir liggende i teltet nede på breen. Tåka henger tungt nedover fjellsidene. En gråværstur i skogen bak huset kunne fint ha målt seg med denne turen opp breen. Forvandlingen skjer i løpet av minutter. På vei opp fjellsiden kan jeg ane stadig mer av kveldshimmelen over Atomfjella. Like etter stikker kroppen min opp over tåkehavet sammen med ville tinder opplyst av en siste rest av kveldssol. Total stillhet. Jeg graver meg inn i skavlen på toppen, åpner termosen og kikker utover. Joda, dette skal mine fremtidige barn få oppleve.
MARS 2016: - Pappa, doringen er for kald! Alma på fire får ikke noe svar, for jeg står ved frokostbordet og forhandler med storesøster på syv. Hun er for sliten til å bære asjetten sin helt bort t
Gå til medietJeg kikker opp for å se hva som egentlig skjedde da jeg falt utfor. Det enorme rovdyret, som tegner seg mot den ennå lyse nattehimmelen over meg, kan ikke være ekte. Men det beveger seg.
Sakte. Jeg lukker øynene. Skal alt ende her? Handling, Anders. Gjør noe.
Fra min fastlåste liggestilling sveiper jeg den ene staven i steinene foran isbjørnen, mens jeg lirker meg løs fra sekken. Isbjørnen stopper opp, men værer fram og tilbake med hodet senket. Jeg fortsetter å slå i steinura mens jeg sakte stabler meg på beina.
Jeg tar ikke mauseren av sekken. Tør ikke, for den har fått seg en smell. Eller jeg vil ikke. Det er jeg som er gjest, i hans rike. Avstanden øker mens jeg slår med staven, rygger og snakker til dyret. Jeg puster roligere, men så kommer isbjørnen mot meg igjen. Målrettet, med hodet senket og blikket festet i meg.
Først da jeg kommer meg opp på breen, mister den interessen. Det siste jeg ser av isbjørnen, er at den sitter på rumpa som en diger kosebamse ved kanten av breen, stirrende utover med kullsorte øyne.
BARE SEKUNDER FØR uhellet stod jeg og så utover Austfjorden, hvor jeg var på en nidagers tur sammen med en kamerat. Jeg tenkte at om jeg blir pappa, skal barna mine få oppleve dette. I kaoset som fulgte, rakk jeg å tenke at det aldri ville skje. Kanskje var ikke mitt drømmeland i nord stedet å ta dem til?
Adrenalinkicket etter møtet med isbjørnen sitter fortsatt i kroppen da jeg mutters alene kommer til foten av Perriertoppen noen dager senere. Turkameraten min, som var vitne til nærmøtet med isbjørnen, blir liggende i teltet nede på breen. Tåka henger tungt nedover fjellsidene. En gråværstur i skogen bak huset kunne fint ha målt seg med denne turen opp breen. Forvandlingen skjer i løpet av minutter. På vei opp fjellsiden kan jeg ane stadig mer av kveldshimmelen over Atomfjella. Like etter stikker kroppen min opp over tåkehavet sammen med ville tinder opplyst av en siste rest av kveldssol. Total stillhet. Jeg graver meg inn i skavlen på toppen, åpner termosen og kikker utover. Joda, dette skal mine fremtidige barn få oppleve.
MARS 2016: - Pappa, doringen er for kald! Alma på fire får ikke noe svar, for jeg står ved frokostbordet og forhandler med storesøster på syv. Hun er for sliten til å bære asjetten sin helt bort t
