Tidsskrift for norsk psykologforening
05.02.2018
Jeg er usikker på om Psykologtidsskriftets dekning av sakkyndighetsfeltet bidrar til at samfunnet får et riktig bilde av hvordan dette arbeidet foregår.
TIDSSKRIFTET HAR det siste året publisert saker som omhandler hvordan sakkyndige psykologer på ulike måter har bidratt i rettslige sammenhenger. Som leder av Fagutvalget for rettspsykologi og sakkyndighet (FURS) mener jeg det er viktig og prisverdig å problematisere sakkyndiges roller og kompetanse. Samtidig har jeg også en del innvendinger mot måten dette blir gjort på. Jeg frykter at effekten av tidsskriftets retorikk kan resultere i at færre psykologer ønsker å påta seg slike viktige oppdrag. FURS ønsker det motsatte. Det er tre områder i Psykologtidsskriftets dekning jeg vil kommentere.
FAGETIKK BRYTES
La meg ta et eksempel fra egen virksomhet. I novembernummeret ble saken «Helsefagarbeideren» salgbart og enkelt beskrevet: Mannen var anklaget for seksuelle overgrep mot sin datter. Etterforskningen var slett. Av særlig relevans i sammenhengen var de tilrettelagte avhørene av jenta som ble vurdert av undertegnede. Mannen ble frifunnet i Borgarting lagrett.
Hverken den sakkyndige eller erklæringen ble gjenstand for kritikk eller nedverdigende kommentare
Gå til medietFAGETIKK BRYTES
La meg ta et eksempel fra egen virksomhet. I novembernummeret ble saken «Helsefagarbeideren» salgbart og enkelt beskrevet: Mannen var anklaget for seksuelle overgrep mot sin datter. Etterforskningen var slett. Av særlig relevans i sammenhengen var de tilrettelagte avhørene av jenta som ble vurdert av undertegnede. Mannen ble frifunnet i Borgarting lagrett.
Hverken den sakkyndige eller erklæringen ble gjenstand for kritikk eller nedverdigende kommentare
