«NEI», skrek jeg. «Det går jo ikke an å ringe pappaen min! Pappaen min sitter i fengsel, og jeg vet jo ikke engang hvilket fengsel det er!»
- Rett etterpå ble jeg veldig redd og lei meg. Jeg hadde jo fortalt det jeg absolutt ikke fikk lov til å si. Ingen skulle vite at pappaen min satt i fengsel, det hadde jeg lovet mamma. Og ikke snakket vi så mye om det hjemme heller, pappa var nesten «glemt».
Mamma mente det var best for oss å ikke snakke med eller så mye om han lenger. Jeg trodde jeg hadde ødelagt alt da jeg plutselig hadde fortalt det til læreren.
- Kom mamma til å bli sint? Kom flere til å vite om det? Hva ville skje nå?
Ordene tilhører «Lisa», i en fortelling hun har delt med Kirkens Bymisjon. Hun er ett av mellom 6000 og 9000 barn i Norge som har en forelder - i de fleste tilfellene en far - i fengsel.
Om lag halvparten av alle de innsatte har barn og de fleste av disse har barn under 18 år som de i forkant av soningen enten har daglig omsorg for eller samværsrett med. Det er forsket lite på disse barnas livsvilkår, men Redd Barnas rapport «De skjulte straffede» skisserer et bilde av hvordan det oppleves å være barn når mor eller far sitter eller har sittet i fengsel.
Artikkelen som fortellingen ovenfor er hentet fra, kaller disse barna «de usynlig straffede». Vi kunne like gjerne kalle dem «de uskyldig straffede», for disse barna har ikke gjort noe som kan rettferdiggjøre den skade de påføres i livets innledende fase.
Hvorfor skal barna straffes for foreldrenes handlinger?
De er uskyldige i foreldrenes lovbrudd, men likevel rammes de av straffen på et vis som ofte skader for livet. Hvordan kan vi forsvare dette i en tid der barns rettigheter er nedfelt i våre lover, og samfunnet allment har erkjent at barn ikke er foreldrenes eiendom eller et «vedheng» til foreldrene, men derimot skal regnes
