Særlig gledelig er det derfor å se at det nå er et lovendringsforslag under behandling som vil forby nydyrking av myr, altså å gjøre om myrområder til dyrket mark. Grunnen til forslaget er at våtmarka lagrer klimagassen karbondioksid (CO2), som da ikke slipper ut i atmosfæren.
Et slikt forbud vil imidlertid få positive ringvirkninger som ikke er tatt i betraktning. Det medfører nemlig at det også blir et vern av sårbare dyre- og plantearter og sikrer oss dessuten et arkiv om vår felles fortid som ligger bevart i de dypere lagene i myra.
Kulturarven er mer enn det som kan ses over bakken
Det meste av den kunnskapen vi har om fortidas naturmiljøer skriver seg fra biologiske og geologiske undersøkelser av myr og bunnlag i sjøer. Der har vi kunnet rekonstruere endringer i naturmiljøet ved å analysere pollen og andre planterester, insekter, mikro-organismer, kjemiske og fysiske spor. En del av grunnlagsmaterialet for FNs klimarapporter består av slike undersøkelser.
Særlig stor betydning vil det ha hvis forbudet kan håndheves slik at de små restarealene av myr i det industrialiserte jordbrukslandskapet kan vernes. Slik endringsforslaget nå foreligger åpnes det imidlertid for vide dispensasjons-muligheter, og det er en fare for at det ender opp som en papirtiger.
Uerstattelig kunnskap om historiske tiders flora og fauna, så vel som menneskenes bruk av myra, vil gå helt tapt om nydyrking av myr får lov til å fortsette i den hastighet som skjer nå helt uten krav om undersøkelser for å redde den informasjonen som finnes.
Kanskje er det derfor også tid for å se nærmere på Kulturminneloven og miljøvernlovgivningen for øvrig, og gi også de mindre synlige sporene etter fortidsmennesket et sterkere vern?
