Første steg
25.02.2022
Det hadde vært interessant å gjøre barnehagene mindre institusjonaliserte. Det kan åpne for spennende måter å tenke barn og barndom på.
« ... i mangt og meget er det de voksnes syn pa? barndommen, som gør børn til, hvad de er». (Klingberg, 1971, s. 16).
Siden den første barnehageloven kom i 1975, har barnehagen fått en stadig viktigere plass i samfunnet (Korsvold, 2016). Vi har sett en utvikling fra primært å være et sted for barnepass til å bli en pedagogisk institusjon som møter krav fra samfunnet både politisk og gjennom forbrukerne. Når 91,3 prosent av alle barn i aldersgruppen 1 til 5 går i barnehage (SSB, 2018), betyr det at et veldig stort antall av de barna som vokser opp i Norge, bruker store deler av hverdagen sin i en institusjon. I denne artikkelen vil jeg bruke Erving Giffmanns (1967) teori om
den totale institusjon for å vise likhetstrekk mellom totale institusjoner og barnehagen, og belyse hvilken betydning den økte institusjonaliseringen kan få for hverdagen i barnehagen.
VANER OG RUTINER
En institusjon kan defineres som «et etablert felleskap somved en eller annen form for formell styring ivaretar viktige utfordringer innenfor et sosialt system» (Bø og Helle, 2013, s. 129). Vaner og rutiner spiller en avgjørende rolle når institusjoner blir til (Berger og Luckmann, 2000, s. 70). Ifølge sosiologene Berger og Luckmann blir menneskelig aktivitet alltid underlagt vanedannelse (2000, s. 69). Handlinger som gjentas med jevne mellomrom, blir innpasset i et mønster, og slik vanedannelse medfører at samme handling kan utføres igjen uten store anstrengelser. Denne vanedannelsen er institusjonalisering, og det kan ha en psykologisk gevinst, fordi det befrir mennesket fra å hele tiden ta stilling (2000, s. 69).
KJENNETEGN PÅ INSTITUSJONER
Goffman beskriver totale institusjoner som altomfattende. «Deres altomfattende eller totale karakter symboliseres ved den barriere mod socialt samspil eller interaktion med omverdenen og mod det at kunne gå, når man vil ...» (Goffman, 1967, s. 14). I den totale institusjon er skillet mellom ansatte og klienter en vesentlig del av den byråkratiske ledelsen, der en liten gruppe
Gå til medietSiden den første barnehageloven kom i 1975, har barnehagen fått en stadig viktigere plass i samfunnet (Korsvold, 2016). Vi har sett en utvikling fra primært å være et sted for barnepass til å bli en pedagogisk institusjon som møter krav fra samfunnet både politisk og gjennom forbrukerne. Når 91,3 prosent av alle barn i aldersgruppen 1 til 5 går i barnehage (SSB, 2018), betyr det at et veldig stort antall av de barna som vokser opp i Norge, bruker store deler av hverdagen sin i en institusjon. I denne artikkelen vil jeg bruke Erving Giffmanns (1967) teori om
den totale institusjon for å vise likhetstrekk mellom totale institusjoner og barnehagen, og belyse hvilken betydning den økte institusjonaliseringen kan få for hverdagen i barnehagen.
VANER OG RUTINER
En institusjon kan defineres som «et etablert felleskap somved en eller annen form for formell styring ivaretar viktige utfordringer innenfor et sosialt system» (Bø og Helle, 2013, s. 129). Vaner og rutiner spiller en avgjørende rolle når institusjoner blir til (Berger og Luckmann, 2000, s. 70). Ifølge sosiologene Berger og Luckmann blir menneskelig aktivitet alltid underlagt vanedannelse (2000, s. 69). Handlinger som gjentas med jevne mellomrom, blir innpasset i et mønster, og slik vanedannelse medfører at samme handling kan utføres igjen uten store anstrengelser. Denne vanedannelsen er institusjonalisering, og det kan ha en psykologisk gevinst, fordi det befrir mennesket fra å hele tiden ta stilling (2000, s. 69).
KJENNETEGN PÅ INSTITUSJONER
Goffman beskriver totale institusjoner som altomfattende. «Deres altomfattende eller totale karakter symboliseres ved den barriere mod socialt samspil eller interaktion med omverdenen og mod det at kunne gå, når man vil ...» (Goffman, 1967, s. 14). I den totale institusjon er skillet mellom ansatte og klienter en vesentlig del av den byråkratiske ledelsen, der en liten gruppe
