Fagpressenytt

En januardag i 1971 vandret en ung mann gjennom portene på trefiberfabrikken Hunton på Gjøvik, og stemplet inn. Som pulpergutt skulle han sørge for at vrak og avkapp fra platene ble oppløst og ført tilbake til produksjonen.

Det var starten på en livslang kjærlighetshistorie. Når Sigurd Størk Hansen nå blir pensjonist, kan han se tilbake snart 46 år på fabrikken, 46 år med gode kamerater og rå linjekamper, 46 år i knallhard strid for arbeidsplassene.

- Planen var å studere historie. Men så skulle jeg bli pappa, og i nøden var det bare å jobbe på. Så bare ble jeg her. Det ble 45 år på Hunton Arbeideruniversitet, og det er jeg faen meg stolt av!



Tre løfter

Størk Hansen troner øverst ved bordet på klubbkontoret i fabrikkbygningen ved Hunnelva. Og hvor skulle han ellers sitte, mannen med oppnavnet Mr. Hunton, mannen som har 43 år som tillitsvalgt - 26 av dem som leder for Hunton Arbeiderforening. Han ser rett over på foreningsfanen som pryder veggene, sammen med utallige fotografier fra fagforeningas og Huntons historie.

- Tre løfter har jeg gitt i livet, og alle har jeg holdt. Det første var til bestefaren min. Da jeg var 14, ga han meg en dram Old Brandy og 50 kroner, og ba meg sverge å aldri tatovere meg. Det andre var til kona mi Jorunn da vi gifta oss. Og det tredje var til gutta her, rundt 1982. Jeg hadde fått jobbtilbud i forbundet, gamle Bygning, og de var redd jeg skulle slutte. Det hadde jo vært jævlig komfortabelt. Men da lovte jeg å være her, selv om det skulle gå til helvete.



De første kampene

I 1982 hadde Størk Hansen og kameratene allerede vært gjennom to kamper for å beholde jobbene. Den første, i 1976, handlet om produksjonen av sponplater skulle legges ned. Den tapte de. Tre år senere ville eierne i Norsk Wallboard legge ned hele bedriften. Fort merket direksjonen at så enkelt var det ikke.

- Vi mobiliserte jækli' bra. Det var kamper internt om hvor harde vi skulle være i klypa. Men støtten både fra lokalbefolkningen og ellers var enorm. Presset