I dag brukes det store ressurser på å bekjempe ugras som kveke, åkertistel, åkerdylle og tunrapp i norske åkre, og det er ingen grunn til å tro at utfordringene vil bli mindre i åra som kommer. Ugras påvirkes direkte av endret klima og lengre vekstsesong, og indirekte ved at dyrkingspraksisen endres, for eksempel med mer redusert jordarbeiding og mer høstkorn. Mer redusert jordarbeiding gir økt risiko for mer ugras både i vårsådde og høstsådde grøder.
Klimaendringer kan også gi større og raskere svingninger i temperatur og nedbør gjennom vekstsesongen. Slike forhold kan gjøre det vanskelig å komme utpå jordet til rett tid og gi mindre tid til jordarbeiding, såing, mekaniske tiltak og sprøyting. Ugrasproblemet kan bli større fordi en da ikke får gjort våronn og bekjempelsestiltak til optimal tid. Bøndene kan ønske å utføre forsikringssprøyting når værforholda er gode, uten at utviklingsstadiet til ugraset er optimalt og uten at det egentlig er behov for tiltak.
NYE ARTERArter som normalt ikke klarer å sette frø i Norge, vil kunne gjøre det med en varmere og lengre vekstsesong. Åkerreverumpe og åkerkvein er arter som skaper store utfordringer i Europa så langt nord som Sør-Sverige og Danmark. Særlig åkerreverumpe har vist stor evne til å utvikle resistens mot kjemiske ugrasmiddel. I Norge
