Fagpressenytt

EN SØNDAGSKVELD, etter en episode av mr. Robot, gir jeg etter for en uvane og henter nettbrettet. VG har avdekket ulovlig tvangsbruk i psykisk helsevern. Høie følger opp, og siteres i VG 20.11.16 på at ulovlig tvangsbruk i psykisk helsevern er et lederansvar, og at årsakene til lovbruddene ligger i kulturen der. Han sier sektoren har levd sitt eget liv over tid; problemet er at ansvaret er overlatt til den enkelte behandler, og dette er gjennomgående i psykisk helsevern. Neste episode av mr. Robot gikk fløyten. Jeg begynner istedenfor med noe jeg er god til - grubling. Både over avsløringene, debatten, og på mine egne reaksjoner. Høie sier i VG 23.11.16 om tvangsbruk: «... det er lettest å jobbe som vanlig. Fordi det går fortest. Fordi det er krevende å gjøre endringer. Fordi det å endre ting er å innrømme at vi ikke har gjort det bra nok. » Han siteres på at dette handler om bevissthet og holdninger.

Både min kone og jeg er psykologer. Min kone tar ofte avgjørelser som innebærer former for tvang. Hun har ansvar for at virkemidlet ikke brukes lettvint, og stiller et viktig spørsmål: Vil debatten hjelpe henne i arbeidet? Hun er usikker på det. Hun mener hun uansett må tåle å bli sett i kortene. Det tenker jeg også. Helseministeren vil beordre bedre dialog, særlig med pasienter som har opplevd tvang, ha tydeligere ledelse og øke graden av kontroll. Gode intensjoner. Likevel kjenner jeg på et ubehag.



MAKT(MIS)BRUK?

Jeg misliker tvang. Eller riktigere, jeg misliker

tanken på tvang