Fagpressenytt

- Alene? Se, her er Petja, sier Daria Chernousova (9), og fin er frem kosedyret sitt. Hun har fle e venner, må vite. Med vante never løfter Daria to katter opp fra kjøkkengulvet: Bucks og Simba.
- Er de ikke fi e? De er to år. Så går hun til vinduskarmen. Der står kaktusen med navnet Hosja.
- Jeg hadde en undulat. Den het Hosja. Men katten tok den. Så ga mamma og pappa meg en undulat til. Jeg kalte den også Hosja. Men katten tok den også, tror jeg i alle fall. Alle fjærene lå rundt, men vi så ikke noen rester av dem. Jeg har ikke sett den katten heller på lenge. Så nå kaller jeg kaktusen i vinduet for Hosja. Takk for at du minnet meg på den, for nå må den ha vann, sier niåringen.
Hun skyver gardinene til side. Et øyeblikk kommer litt lys inn i det dunkle kjøkkenet, mens Daria heller vann over kaktusen. Hun vannet den i går også.
Sjansen for at Hosja III vil overleve krigen, er heller ikke all verden. Men så er altså ikke Daria alene. Vi må heller ikke glemme Njura, dachsen på ti år. Hun tisset akkurat på teppet, for hun blir så redd for bombene.
- Hun hører så godt, mye bedre enn oss. Hun tør ikke gå ut når det smeller. Da tisser hun på teppet, sier Daria.
Ute høres dumpe drønn fra granater og eksplosjoner noen kilometer unna, i Kherson sentrum. Daria bor i utkanten, men det er altfor farlig å bevege seg ute. Selv hørte hun knapt drønnene fra krigen utenfor. Hun har levd et inneliv i snart fi e år, nesten halve livet. Ikke rart hun ikke savner skolen.
Vi skal tilbake til Daria i Kherson. Men vi begynner 600 kilometer lenger nord, bort fra frontlinjen. Til Kyiv, og forstaden Butsja, 40 minutter i drosje fra Kyiv sentrum.

Lyceum 3 i Butsja
Halvveis gjennom Vokzalna-gaten i Butsja lyser den gule skolebygningen til Lyceum 3 mot deg. Klokken har passert 09. Det er ingen barn å høre. Januarsnøen knirker før steintrappa opp til inngangen.
Butsja ble verdenskjent da Russland invaderte 24. februar 2022. Fire kilometer nord ligger Hostomel flyplass. Russerne brukte den som brohode for invasjonen. Fra Hostomel, Butsja og nabobyen Irpin var det strake veien inn til Kyiv - hovedstaden - som skulle inntas.
Slik gikk det ikke. I stedet havnet russiske styrker under voldsom ild, og kampene i forstaden Butsja var fryktelige. Bildene fra nettopp hovedgaten Vokzalna gikk verden rundt. Utbrente biler og lik i gatene vitnet om uhyrligheter få trodde var mulig.
To år etter er forstaden nesten ferdig gjenoppbygget. Hus, veier og altså skolen står fredelig.
Engelsklæreren Tetjana Krochak (44) står klar med en klasse 16-åringer. Læreren tar ordet først. Hun sier de har ventet på besøket, alle har forberedt seg.
- Alle her har en historie. Mannen min ble drept 3. mars, da russerne kom. En stridsvogn var på vei mot huset. Jeg og barna var inne. Han gikk mot den. De skjøt ham i hagen med fi e skudd. Vi så det ikke, men vi hørte det. Jeg gikk ut og fant ham. «Ikke se!» sa jeg til barna mine.
Hun rømte til Polen. Derfra fortsatte hun å undervise klassen sin via nettet. Slik holdt de skolen i gang. Noen deltok fra Butsja, andre fra andre steder i Ukraina, eller utlandet. Så tok foreldre, lærere og frivillige tak. Og da Unicef hadde bygget et nytt, stort bomberom i kjelleren under småskolebygget, gjenåpnet de hele skolen med 1558 elever i