Fjell og Vidde
01.06.2020
Den dagen dødslengselen var større enn livslysten, valgte narkomane Are Lerstein å endre kurs. Hans erfaringer og bruk av naturen skaper håp og mestring for andre rusmisbrukere.
Sommersola steker over Oslo.
På Gunerius-taket sitter en flokk narkomane. Stemningen er høy. Inntil en kar tidlig i 20-årene segner om. Han har nettopp satt en dose heroin. Det ble for mye. En overdose. De andre har nok med sitt, men en av dem våkner til.
- Hva f ... sier han og reiser seg på ustødige bein. Han bøyer seg over unggutten, ser etter livstegn, setter i gang livreddende førstehjelp med hjertekompresjon og vil puste liv i ham med munntil-munn-metoden. Ingenting hjelper. Et kort øyeblikk ser han inn i øynene til gutten. De er som en bunnløs, svart innsjø, og han kjenner misunnelse. Hvor deilig hadde det ikke vært å gi slipp, og følge etter inn i døden.
DEN MISUNNELIGE redningsmannen var Are Lerstein. Den gangen på parke-ringstaket midt i Oslo sentrum var han 39 år gammel og stod, som han sier selv, til halsen i gjørme etter 27 lange år som rusmisbruker.
- Jeg ville ikke dø, ikke egentlig. Men det å leve, lysten til å leve, var borte. Jeg hadde brent så mange bruer, levd et destruktivt liv. Det er ikke noe konstruktivt i rusen, sier han.
Det er tidlig, tidlig morgen i Asker. Jeg møter ham i nabolaget der han vokste opp, og som han flyttet tilbake til for noen år siden. Han er muskuløs, pent klippet med et stenk av grått i håret. Ansiktet har lepjet i seg sol, vind og vær de siste månedene. Det er brunbarket, preget av dype furer livserfaring. I enden av et rødt bånd festet rundt magen hans, logrer Aiax, en fire år gammel, hyperivrig husky.
- Han er min aller beste turkamerat. Alltid glad for å bli med ut, alltid klar. Jeg trives best alene, for å få luftet tankene, men det er hyggelig å ha selskap, sier Are og labber foran. Forbi boligfeltet og postkassestativet, over ei grøft og inn i skogholtet.
- Det her har alltid vært frisonen min. På barneskolen søkte jeg inn i naturen når alt ble for mye for meg. Vet du, forleden, akkurat her, møtte jeg en rådyrbukk med et fantastisk gevir. Plutselig stod den foran meg. Det var et mektig møte.
Are smiler. Midt i koronakrisen ble han tildelt Villmarksprisen 2020 for å ha stiftet Medvandrerne, et inkluderende turfelleskap for økt livskvalitet og -mestring.
- JEG VAR EN SÅNN UNGE som legger seg ned på gulvet i butikken og ikke vil gå videre. I dag ville jeg sannsynligvis ha fått en diagnose, sier han og bøyer bort noen greiner.
Han vokste opp i en gjennomsnitts norsk familie, med mor og far og to yngre brødre. Om hva som skjedde fra han nektet å gå i barnehagen som femåring, hvordan årene på barneskolen snirklet seg over i historien og hvordan han søkte seg til de narkomane i skogbrynet utenfor Asker, vil han ikke si så mye. Ikke annet enn at det var en smerte der. En uro han ikke fikk bukt med.
- Jeg prøvde håndball, fotball, judo, turn og boksing, men jeg valgte naturen, ensomheten og outsiderrollen. Det eneste jeg fikk til var å gå i takt, og det gjorde jeg til gagns som trommeslager
Gå til medietPå Gunerius-taket sitter en flokk narkomane. Stemningen er høy. Inntil en kar tidlig i 20-årene segner om. Han har nettopp satt en dose heroin. Det ble for mye. En overdose. De andre har nok med sitt, men en av dem våkner til.
- Hva f ... sier han og reiser seg på ustødige bein. Han bøyer seg over unggutten, ser etter livstegn, setter i gang livreddende førstehjelp med hjertekompresjon og vil puste liv i ham med munntil-munn-metoden. Ingenting hjelper. Et kort øyeblikk ser han inn i øynene til gutten. De er som en bunnløs, svart innsjø, og han kjenner misunnelse. Hvor deilig hadde det ikke vært å gi slipp, og følge etter inn i døden.
DEN MISUNNELIGE redningsmannen var Are Lerstein. Den gangen på parke-ringstaket midt i Oslo sentrum var han 39 år gammel og stod, som han sier selv, til halsen i gjørme etter 27 lange år som rusmisbruker.
- Jeg ville ikke dø, ikke egentlig. Men det å leve, lysten til å leve, var borte. Jeg hadde brent så mange bruer, levd et destruktivt liv. Det er ikke noe konstruktivt i rusen, sier han.
Det er tidlig, tidlig morgen i Asker. Jeg møter ham i nabolaget der han vokste opp, og som han flyttet tilbake til for noen år siden. Han er muskuløs, pent klippet med et stenk av grått i håret. Ansiktet har lepjet i seg sol, vind og vær de siste månedene. Det er brunbarket, preget av dype furer livserfaring. I enden av et rødt bånd festet rundt magen hans, logrer Aiax, en fire år gammel, hyperivrig husky.
- Han er min aller beste turkamerat. Alltid glad for å bli med ut, alltid klar. Jeg trives best alene, for å få luftet tankene, men det er hyggelig å ha selskap, sier Are og labber foran. Forbi boligfeltet og postkassestativet, over ei grøft og inn i skogholtet.
- Det her har alltid vært frisonen min. På barneskolen søkte jeg inn i naturen når alt ble for mye for meg. Vet du, forleden, akkurat her, møtte jeg en rådyrbukk med et fantastisk gevir. Plutselig stod den foran meg. Det var et mektig møte.
Are smiler. Midt i koronakrisen ble han tildelt Villmarksprisen 2020 for å ha stiftet Medvandrerne, et inkluderende turfelleskap for økt livskvalitet og -mestring.
- JEG VAR EN SÅNN UNGE som legger seg ned på gulvet i butikken og ikke vil gå videre. I dag ville jeg sannsynligvis ha fått en diagnose, sier han og bøyer bort noen greiner.
Han vokste opp i en gjennomsnitts norsk familie, med mor og far og to yngre brødre. Om hva som skjedde fra han nektet å gå i barnehagen som femåring, hvordan årene på barneskolen snirklet seg over i historien og hvordan han søkte seg til de narkomane i skogbrynet utenfor Asker, vil han ikke si så mye. Ikke annet enn at det var en smerte der. En uro han ikke fikk bukt med.
- Jeg prøvde håndball, fotball, judo, turn og boksing, men jeg valgte naturen, ensomheten og outsiderrollen. Det eneste jeg fikk til var å gå i takt, og det gjorde jeg til gagns som trommeslager
