SKOG
13.09.2017
Den historiske trebebyggelsen har alltid vært en viktig del av identiteten til Bergen, Trondheim og Stavanger. Nå har alle de tre ambisjoner om å bli moderne trebyer der kombinasjonen trebruk og reduserte klimagassutslipp står sentralt.
2005 innledet en ny urban treoffensiv som bidro til å vitalisere den norske, urbane trearkitekturen. Dette året satte Stavanger i gang prosessen med den storstilte, internasjonale arkitektkonkurransen Norwegian Wood. Samme år reiste Trondheim verdens høyeste boligblokk i massivtre, mens byrådet i Bergen vedtok visjonen Trebyen Bergen.
Bygninger i tre i byer er en felleseuropeisk byggeskikk med røtter tilbake til middelalderens byutvikling. I Norge står to historiske norske trebyer på UNESCOs verdensarvliste; Bergstaden Røros og Bryggen i Bergen.
MED UNNTAK AV I KRISTIANIA, fortsatte man å bygge med tre helt fram til bybrannen i Ålesund (1904), som utløste de såkalte murtvangsbestemmelsene. Disse bestemmelsene ga også forbud mot hovedreparasjon og påbygging av eldre trehus, noe som førte til en forvitring av den gamle trebebyggelsen og etter hvert saneringer.
Tre i by ble selve symbolet på nordisk fattigdom og elendighet. Dette var en oppfatning som det fellesnordiske byprosjektet Nordiske trebyer skulle bidra til å endre.
PÅ 1970-TALLET BLE BEGREPET TREBY gjenintrodusert med nytt innhold. Bak initiativet sto de nordiske riksantikvarene, i samarbeid med arkitektutdanningen i Helsingfors, Oslo og Stockholm. Initiativtakerne ønsket å synliggjøre de unike mulighetene som de historiske trebyene var bærere av.
Prosjektet Nordiske trebyer (må ikke forveksles med dagens nettverk) ble svært viktig for at rivningsbølgen i Norden ble erstattet av et sterkt engasjement for å bevare de nordiske trebyene, både i kommuner, blant huseiere og arkitekter, samt i allmennheten.
KATALYSATOREN TIL DAGENS URBANE neomodernitet i norsk trearkitektur kan spores til utbyggingen knyttet til OL på Lillehammer i 1994. Behovet for nye bygg og ny infrastruktur til OL falt sammen med et sterkt miljøengasjement, en innovasjonsvillig norsk leverandørindustri og økt politisk vilje til å finansiere bruk av tre på nye måter til OL-anleggene.
Argumentet om miljøhensyn og bruk av tre undet OL ble blant annet drevet fram av statsminister Gro Harlem Brundtland - selve moren til bærekraftbegrepet - og hennes regjering.
I tilknytning til OL på Lillehammer ble det reist flere bygg som representerte en renessanse i bruken av tre, i store konstruksjoner. Terminalbygget på Gardermoen, Vikingskipet på Hamar, Håkons og Kristins Hall i Lillehammer fremsto alle som innovative bevis på at tre kunne konkurrere med stål og betong på bæreevne. Vekstpotensialet for tre som byggemateriale til store bygg ble synliggjort, og åpnet døren for at treet kunne gjenintroduseres også i byene.
I ÅR 2000 INTRODUSERTE norske myndigheter virkemiddelapparatet Treprogrammet (SND/ Innovasjon Norge), for å synliggjøre potensialet i tre som byggemateriale. Programmet støttet det som skulle bli industrielle nyvinninger i tre, i tett samspill med engasjerte arkitekter, byggherrer, ingeniører, leverandører og håndverkere.
Etter hvert prioriterte programmet støtte til industrialiseringen av bygg, der massivtre og limtrekonstruksjoner ble grunnlaget for utviklingen av dragere, moduler og elementer i tre. I 2013 rettet programmet seg direkte mot byene, gjennom satsingen Tre og by.
I 2008 BLE DET INTERNASJONALE trearkitekturprosjektet Norwegian Wood gjennomført
Gå til medietBygninger i tre i byer er en felleseuropeisk byggeskikk med røtter tilbake til middelalderens byutvikling. I Norge står to historiske norske trebyer på UNESCOs verdensarvliste; Bergstaden Røros og Bryggen i Bergen.
MED UNNTAK AV I KRISTIANIA, fortsatte man å bygge med tre helt fram til bybrannen i Ålesund (1904), som utløste de såkalte murtvangsbestemmelsene. Disse bestemmelsene ga også forbud mot hovedreparasjon og påbygging av eldre trehus, noe som førte til en forvitring av den gamle trebebyggelsen og etter hvert saneringer.
Tre i by ble selve symbolet på nordisk fattigdom og elendighet. Dette var en oppfatning som det fellesnordiske byprosjektet Nordiske trebyer skulle bidra til å endre.
PÅ 1970-TALLET BLE BEGREPET TREBY gjenintrodusert med nytt innhold. Bak initiativet sto de nordiske riksantikvarene, i samarbeid med arkitektutdanningen i Helsingfors, Oslo og Stockholm. Initiativtakerne ønsket å synliggjøre de unike mulighetene som de historiske trebyene var bærere av.
Prosjektet Nordiske trebyer (må ikke forveksles med dagens nettverk) ble svært viktig for at rivningsbølgen i Norden ble erstattet av et sterkt engasjement for å bevare de nordiske trebyene, både i kommuner, blant huseiere og arkitekter, samt i allmennheten.
KATALYSATOREN TIL DAGENS URBANE neomodernitet i norsk trearkitektur kan spores til utbyggingen knyttet til OL på Lillehammer i 1994. Behovet for nye bygg og ny infrastruktur til OL falt sammen med et sterkt miljøengasjement, en innovasjonsvillig norsk leverandørindustri og økt politisk vilje til å finansiere bruk av tre på nye måter til OL-anleggene.
Argumentet om miljøhensyn og bruk av tre undet OL ble blant annet drevet fram av statsminister Gro Harlem Brundtland - selve moren til bærekraftbegrepet - og hennes regjering.
I tilknytning til OL på Lillehammer ble det reist flere bygg som representerte en renessanse i bruken av tre, i store konstruksjoner. Terminalbygget på Gardermoen, Vikingskipet på Hamar, Håkons og Kristins Hall i Lillehammer fremsto alle som innovative bevis på at tre kunne konkurrere med stål og betong på bæreevne. Vekstpotensialet for tre som byggemateriale til store bygg ble synliggjort, og åpnet døren for at treet kunne gjenintroduseres også i byene.
I ÅR 2000 INTRODUSERTE norske myndigheter virkemiddelapparatet Treprogrammet (SND/ Innovasjon Norge), for å synliggjøre potensialet i tre som byggemateriale. Programmet støttet det som skulle bli industrielle nyvinninger i tre, i tett samspill med engasjerte arkitekter, byggherrer, ingeniører, leverandører og håndverkere.
Etter hvert prioriterte programmet støtte til industrialiseringen av bygg, der massivtre og limtrekonstruksjoner ble grunnlaget for utviklingen av dragere, moduler og elementer i tre. I 2013 rettet programmet seg direkte mot byene, gjennom satsingen Tre og by.
I 2008 BLE DET INTERNASJONALE trearkitekturprosjektet Norwegian Wood gjennomført
