Fagpressenytt

- Jeg trodde jeg skjønte hva jeg gikk til.
Bengt Magnussen snakker om da han tok over som hovedtillitsvalgt i Hæhre for to og et halvt år siden. Anleggsbedriften har nesten 600 anleggsfolk på lønningslista, 550 av dem fagorganiserte.
- Det er «gjengen min», sier han. Han liker å prate, men det var ikke bare det som gjorde ham kvalifisert til å være anleggsarbeidernes talerør. Han har hatt flere styreverv, forteller han, har drevet fjellstue med kona, vært livredder i Røde Kors og konfliktløser i asylmottak - han kan i grunnen både håndtere folk og papirer.
Men så var det alle de tause anleggsarbeiderne. «Tøffe gutter gråter ikke» er høyst gjeldende i bransjen, men folk har jo sine problemer. Og da er det mye som tårner seg opp der inne i gravemaskinhyttene.
- Det starter ofte opp med en vanlig personalsak, og så kommer det andre ting opp, sier den hovedtillitsvalgte.
- Ting?
- Ting som går på psyken, som det må prates om. Det er altfor mange «karfolk» i Hæhre.

Brimi-dialekt og kvitlauk-nekt
Bengt Magnussen har møtt Arbeidsmanden på togstasjonen i Lillehammer, frest opp snøkledde bakker i en solid pick up og svingt inn til en husmannsplass fra 1697. Her bor han sammen med kona Laila, to polarhunder og tre høner, med utsikt over hele Lillehammer.
De har nylig flyttet hit.
- Det ble for tett for oss nede i sentrum, sier Bengt.
Han fyrer i peisen, serverer vafler og kaffe og forteller at han og kona helst lager mat av lokale råvarer - han tradisjonelle retter og hun mer «spennende utenlandsk.»
- Men jeg spiser ikke det med kvitlauk. Jeg er litt gammeldags, skjønner du, jeg tenker at lauken er der for å kamuflere dårlig mat.
Han smiler gjennom fortenner med glipe, huden er tjukk av friluft og dialekta er akkurat som den vi hører fra ham med sjalottlauken, Arne Brimi fra Vågå.
Selv har Bengt vokst opp på Otta, ikke langt fra Vågå. Morssida av familien hans kommer derfra, og visst kler han denne godmodige melodien fra fjellbygda nord i Gudbrandsdalen.
Ha