Fagpressenytt

Menn har stort sett måttet gå etter jobber hvor de tjener penger. Kvinner har hatt mye større frihet til å kunne velge. Og kvinner har hatt frihet til å kunne være hjemme med barna.
Morten Huse sitter i den lyse toppetasjen i sin leilighet over to plan i Drammen sentrum, som han sammen med sin nåværende kone kjøpte etter en møysommelig vurdering av hvilke kvaliteter ved et boområde som ville gi dem mest mulig livsglede. Det begynner å bli mange år siden han erklærte seg for feminist og tok et halvt år pappapermisjon, for deretter å bli presset ut av konsulentselskapet han den gang var partner i. Det var slutten av 1980-tallet, og jappetiden var i ferd med å gli over i bankkrise. Familier mistet huset på tvangsauksjon, og i arbeidsmarkedet ble mulighetene færre.
Det var et særdeles dårlig tidspunkt å bli arbeidsledig trebarnsfar på.
For til tross for at det var halvannet tiår siden kvinnene brant BH-ene sine, var det ennå lenge til fedre kunne spenne på seg bæreselen og midlertidig forlate arbeidslivet til fordel for en lengre pappaperm, betalt og befalt av staten. Tidens melodi tilsa fremdeles at mannens lojalitet måtte ligge hos bedriften, ikke familien. Og i styrerommene? Der satt det stort sett menn.

Første mann i prestekoneklubben
- Det at vi var en litt atypisk familie, at jeg fant ut at jeg var feminist, har endt opp med å påvirke min karriere ganske mye, sier Huse ettertenksomt.
Veien ut av konsulentbransjen ble også veien inn i en akademisk karriere.
Etter å ha blitt skvist ut av partnerrollen som følge av pappapermisjonen, fikk han tilbud om å starte et doktorgradsløp. Timingen var god, det samme var organiseringen av den nye arbeidssituasjonen, med all den fleksibilitet som fulgte med.
- Jeg visste at jeg ikke ville være i konsulentbransjen på sikt, for jeg hadde andre ambisjoner. Det passet ikke inn i familielivet å sitte i partnermøter hver lørdag. Det gikk rett og slett ikke.
- Det er en tydelig parallell mellom det valget du tok da, som høres ut som et verdivalg, og det valget