Hold Pusten
13.02.2017
Faglig utvikling er viktigere enn noen gang, mener Hans Flaata. - Vi radiografer må ta vår plass og vise at vi har noe å melde, så ikke toget går fra oss, sier han. I fjor kunne han feire ti år med fast ansvar for NRFs fagkurs.
Året er 2005. Hans Flaata sitter i NRFs sentralstyre og får tilbud om et ledig vikariat i forbundet. For ett år. Han går ut av styret og besetter rollen som kursassistent. Forbundet trenger ekstra krefter inn siden det skal være en stor satsning på kursfronten dette året, antall fagkurs skal økes fra 8-15. Hans har vært MR-radiograf på Ahus i åtte år, der han også er hovedtillitsvalgt, nå gleder han seg til et år med nye utfordringer. Men så skjer noe uventet som gjør at Flaatas læringskurve blir langt brattere enn forventet:
Kursansvarlig Niru Kolmannskog, «daværende Hans», blir langtidssykmeldt.
- Jeg var jo en novise i forbundet, men det var naturlig at jeg steppet inn. Fra egentlig å være assistent til å skulle styre hele sjappa og utvikle den.
- Hvordan var det, husker du?
- Spennende og veldig skummelt. Det var som å stå på kanten av et stupebrett og skulle kastes uti. Jeg hadde fått mye mer ansvar enn vikariatet egentlig innebar, og den eneste som kunne denne jobben, var ikke lenger der og kunne veilede meg, sier Flaata og legger til:
-Det var stressende. Jeg kom fra en tilværelse som turnusradiograf og skulle plutselig ha ansvar for noe jeg måtte lære meg underveis som jobben ble gjort..
Han forteller at daværende genseralsekretær, Gry Haugnes, hadde det befriende mottoet: «Ingen dør! » Underforstått: En feil på kontoret får ikke så alvorlige konsekvenser som en feil kan få når man har med pasienter å gjøre.
-
Gå til medietKursansvarlig Niru Kolmannskog, «daværende Hans», blir langtidssykmeldt.
- Jeg var jo en novise i forbundet, men det var naturlig at jeg steppet inn. Fra egentlig å være assistent til å skulle styre hele sjappa og utvikle den.
- Hvordan var det, husker du?
- Spennende og veldig skummelt. Det var som å stå på kanten av et stupebrett og skulle kastes uti. Jeg hadde fått mye mer ansvar enn vikariatet egentlig innebar, og den eneste som kunne denne jobben, var ikke lenger der og kunne veilede meg, sier Flaata og legger til:
-Det var stressende. Jeg kom fra en tilværelse som turnusradiograf og skulle plutselig ha ansvar for noe jeg måtte lære meg underveis som jobben ble gjort..
Han forteller at daværende genseralsekretær, Gry Haugnes, hadde det befriende mottoet: «Ingen dør! » Underforstått: En feil på kontoret får ikke så alvorlige konsekvenser som en feil kan få når man har med pasienter å gjøre.
-