Diabetes
15.06.2021
Mange snakker om livet før og etter diabetes. Et slikt skille eksisterer ikke for meg. Det har alltid vært meg og diabetesen. I ulike former, riktig nok.
Det startet med min far, da han var 25 og jeg ett år. Han begynte å hangle. Vekten raste nedover, han tørstet og fikk tåkesyn. Pusten luktet aceton. Til slutt var han så dårlig at det bar rett til sykehus i ambulanse.
Å få diabetes i 1973 var ingen spøk. Prognosene for et langt og godt liv var ikke så gode. Hverdagen med diabetes var preget av rutiner og begrensninger. Mat måtte veies, og måltider spises til faste tider. Ikke var det mange kulinariske utskeielser heller. Når vi skulle på besøk, hadde min far med seg en pose med vannbakkels.
Diabetesbehandlingen besto av to daglige injeksjoner med svineinsulin. Morgendosen i låret satte han selv, mens min mor satte ettermiddagsdosen i armen. Sprøyten var i glass og måtte steriliseres ved koking. Nålen var lan
Gå til medietÅ få diabetes i 1973 var ingen spøk. Prognosene for et langt og godt liv var ikke så gode. Hverdagen med diabetes var preget av rutiner og begrensninger. Mat måtte veies, og måltider spises til faste tider. Ikke var det mange kulinariske utskeielser heller. Når vi skulle på besøk, hadde min far med seg en pose med vannbakkels.
Diabetesbehandlingen besto av to daglige injeksjoner med svineinsulin. Morgendosen i låret satte han selv, mens min mor satte ettermiddagsdosen i armen. Sprøyten var i glass og måtte steriliseres ved koking. Nålen var lan
