Fagpressenytt

«Hele nasjonen, alt ettersom dets territorium ble erobret av opprørstroppene, ble omgjort til et gigantisk inngjerdet område, der alle de internerte i starten var skyldige.» (Carlos Hernández de Miguel, forfatter av boka Francos konsentrasjonsleire.) I følge Hernández var det mellom 700.000 og en million spanjoler som gikk inn gjennom portene til en av de mer enn 300 konsentrasjonsleirene fascistene opprettet. Hensikten med konsentrasjonsleirene var å få registrete soldater og sivilbefolkning som hadde støttet den lovlig valgte regjeringen, sortere fangene etter «forbrytelsene» de hadde begått og sørge for avstraffelser. Gruppa «uforbederlige» ble enten skutt eller ilagt lange straffer, andre kunne bli omskolert, mens den siste gruppa fikk mildere straffer eller ble innrullert i de væpnede styrkene. Drap var vanlig, og opp mot 10 prosent av fangene i de overfylte leirene døde som følge av sykdom, underernæring, kulde og mishandling. Slavearbeid var vanlig under og etter krigen, og så vel staten som kirka og private selskaper benyttet seg av slaver. Konsentrasjonsleirene var en del av et system som skulle utrydde fiendene, det vil si marxistene, og spre frykt i befolkningen. Franco uttrykte seg forbilledlig klart i et intervju under krigen: «Det blir ingen kompromisser eller våpenhvile, jeg fortsetter å planlegge framstøtene mot Madrid. Jeg vil avansere. Jeg skal ta hovedstaden. Jeg skal redde Spania fra marxismen, uansett hva det måtte koste.» Da journalisten spør om det betyr at han må drepe halvparten av Spania, svarer Franco: «Jeg gjentar, uansett hva det måtte koste.»

150.000 FORSVUNNE. Ut over konsentrasjonsleirene og krigsofrene, var utenomrettslige