Magasinet for fagorganiserte
20.09.2018
Etterkrigstidas viktigste slag for kvinners rett til arbeid ble satt i gang i 1975 - av 13 kvinner på en trelastbedrift i Hedmark.
Første mai 1975 satte et lite demonstrasjonstog seg i bevegelse fra tettstedet Braskereidfoss i Hedmark. De var 11 kvinner, og mellom seg bar de tre paroler. Da de kom fram til målet, kommunesenteret Våler, hadde de gått 7 kilometer - i motvind - og toget hadde vokst til 47 deltakere. I en notis i avisa Glåmdalen er det «upolitiske» kvinnetoget så vidt nevnt. Men mellom bildene fra 1. maifeiringen i hele distriktet, finnes også ett av Våler-kvinnene. Teksten på parolene er tydelig:
Nå vil vi ha likestilling Ingen skam å bruke kvinnelig arbeidskraft Blir vi også pendlere?
Kvinner må vike
Det var kvinnene selv som kalte 1. mai-toget sitt upolitisk. De ønsket ikke å delta i arbeiderbevegelsens tog, og det hadde en soleklar grunn. I mars, på et møte i bedriftsutvalget på Våler Skurlag, hadde de tillitsvalgte og bedriftsledelsen blitt enige om at 23 arbeidere måtte gå på grunn av rasjonaliseringer. Men oppslaget som kom opp på veggen samme dag, inneholdt mer: «De kvinnelige arbeidstakere må vike for mannlige forsørgere». Og: «Ansiennitet vil ikke bli lagt til grunn ved disse oppsigelsene». Altså måtte alle kvinnene, flere med mange års ansiennitet, gå.
- Vi ble fly forbanna, sa Sigrunn Benterud, som ble kvinnenes talsperson, i et intervju med Kvinnefrontens medlemsblad. For det hadde lenge vært kjent at det kunne bli oppsigelser på skurlaget. De tillitsvalgte hadde beroliget med at dette kunne løses ved naturlig avgang. Men nå skulle en del av løsningen være at alle kvinnene måtte vike - til og med for unge menn som hadde blitt ansatt det siste året.
Mest sosialt
Det første Benterud gjorde, var å styrte til bedriftsledelsens kontor med en illsint protest. Hun fikk høre at både de tillitsvalgte og ledelsen mente dette var den mest sosiale løsningen. Noen av kvinnene hadde jo til og med menn som var ansatt på bruket, ble det sagt.
Hun fyrte av at enkelte i bedriftsledelsen også hadde ektefeller på bruket (på kontoret, riktig nok) før hun gikk tilbake og tok en viktig telefon: til Bygningsindustriarbeiderforbundet i LO. Der traff hun forbundssekretær Knut Mansås, og han mente de var usaklig oppsagt. Dermed samlet de tretten kvinnene seg. De skulle ikke godta oppsigelsene. 1. maitoget startet kampen for retten til arbeid - på lik linje med menn.
En storm av protester
Den lille notisen i Glåmdalen ble raskt fanget opp av riksmediene, og støtteerklæringene strømmet inn til Våler-kvinnene. Fra enkeltpersoner og organisasjoner, men særlig fra kvinnebevegelsen. Også kvinneutvalg i partier fra Høyre til AKP var med. Men det var også motstemmer. Noen av leserinnleggene, også fra kvinner, mente det var riktig at kvinner vek for menn.
Les opprinnelig artikkelNå vil vi ha likestilling Ingen skam å bruke kvinnelig arbeidskraft Blir vi også pendlere?
Kvinner må vike
Det var kvinnene selv som kalte 1. mai-toget sitt upolitisk. De ønsket ikke å delta i arbeiderbevegelsens tog, og det hadde en soleklar grunn. I mars, på et møte i bedriftsutvalget på Våler Skurlag, hadde de tillitsvalgte og bedriftsledelsen blitt enige om at 23 arbeidere måtte gå på grunn av rasjonaliseringer. Men oppslaget som kom opp på veggen samme dag, inneholdt mer: «De kvinnelige arbeidstakere må vike for mannlige forsørgere». Og: «Ansiennitet vil ikke bli lagt til grunn ved disse oppsigelsene». Altså måtte alle kvinnene, flere med mange års ansiennitet, gå.
- Vi ble fly forbanna, sa Sigrunn Benterud, som ble kvinnenes talsperson, i et intervju med Kvinnefrontens medlemsblad. For det hadde lenge vært kjent at det kunne bli oppsigelser på skurlaget. De tillitsvalgte hadde beroliget med at dette kunne løses ved naturlig avgang. Men nå skulle en del av løsningen være at alle kvinnene måtte vike - til og med for unge menn som hadde blitt ansatt det siste året.
Mest sosialt
Det første Benterud gjorde, var å styrte til bedriftsledelsens kontor med en illsint protest. Hun fikk høre at både de tillitsvalgte og ledelsen mente dette var den mest sosiale løsningen. Noen av kvinnene hadde jo til og med menn som var ansatt på bruket, ble det sagt.
Hun fyrte av at enkelte i bedriftsledelsen også hadde ektefeller på bruket (på kontoret, riktig nok) før hun gikk tilbake og tok en viktig telefon: til Bygningsindustriarbeiderforbundet i LO. Der traff hun forbundssekretær Knut Mansås, og han mente de var usaklig oppsagt. Dermed samlet de tretten kvinnene seg. De skulle ikke godta oppsigelsene. 1. maitoget startet kampen for retten til arbeid - på lik linje med menn.
En storm av protester
Den lille notisen i Glåmdalen ble raskt fanget opp av riksmediene, og støtteerklæringene strømmet inn til Våler-kvinnene. Fra enkeltpersoner og organisasjoner, men særlig fra kvinnebevegelsen. Også kvinneutvalg i partier fra Høyre til AKP var med. Men det var også motstemmer. Noen av leserinnleggene, også fra kvinner, mente det var riktig at kvinner vek for menn.
