journalist
Hver vinter koker havet utenfor Lofoten av gyteklar skrei som har tatt den lange turen fra Barentshavet. Det latinske artsnavnet på skreien er Gadus morhua.
Så nært land skal du ikke se bort fra at den støter på en og annen kysttorsk, en fisk som er mye mer bundet til samme område. Men kysttorsken heter også Gadus morhua på latin.
De er altså varianter av samme art. Denne idyllen skjuler en over 80 år gammel krangel blant marinbiologene. Helt siden 1933 har forskere diskutert om de to skal defineres som samme art eller ikke.
- Per standard definisjon er ikke skrei og kysttorsk ulike arter. De er biologisk ulike tilpasninger. Vi bruker begrepet økotyper på dette, sier professor Kjetill S. Jakobsen ved Universitetet i Oslo.
Kysttorsken finnes fra nord til sør i Norge, men den holder seg gjerne innenfor et begrenset område. En kysttorsk kan leve hele livet i den samme fjorden.
Skreien vokser opp i Barentshavet før den som kjønnsmoden svømmer sørover for å føre slekta videre. De dekker da hele strekningen fra Haugesund til Sørøya i Finnmark, men Lofoten er målet for veldig mange av dem.
Fertilt avkom
Den tradisjonelle biologiske definisjonen av en art sier at individer er av samme art hvis de kan få barn med hverandre som igjen kan få egne barn.
- Kysttorsk og skrei kan gyte i omtrent det samme området, og de kan godt få avkom, sier Jakobsen til forskning.no.
De blander seg altså med hverandre, men det er de rene rasene som er best tilpasset og har størst mulighet for å formere seg videre. De har bedre fitness, som evolusjonsbiologene kaller det.
Bastardene, blandingstorsken, kan havne på dypt vann, bokstavelig talt.
Når eggene er klekket, trekker ungtorsken etter hvert mot bunnen der den skal leve store deler av livet.
- Da skiller skreien og kysttorsken lag, forteller professor Svein-Erik Fevolden ved UiT Norges arktiske universitet.
For kysttorsken betyr bunnen inn mot tang og tare nær land. For skreien er det snakk om trisfrede antall meter ute på åpent hav.
Jakobsen og forskerkollega
