Fontene forskning
16.12.2021
Anmeldt av Hildegunn Fandrem Professor Læringsmiljøsenteret, avd. Stavanger, Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora, Universitetet i Stavanger.
Av de i overkant et dusin bøker som de siste to-tre årene er blitt skrevet i Norge med «livsmestring» i tittelen tar de aller fleste for seg hva som ligger i begrepet livsmestring og hvordan det kan se ut eller jobbes med i barnehage og skole. Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen, professor i kultur og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo og Uviten-spaltist i Aftenposten, har valgt en annen, og dermed ganske så unik, innfallsvinkel med sin bok. Allerede i tittelen stiller Madsen spørsmål ved om det å innføre livsmestring i skolen er noe som vil gjøre elevene godt. Boka har engasjert og er debattert både i Dagens Næringsliv, Aftenposten og Morgenbladet.
MADSEN ER KRITISK til det han finner var intensjonen med å få livsmestring inn i skolen. Nemlig at vi lar prestasjonssamfunnet, stresset og presset være det som fremstår som nøkkelen til å forstå unges livsutfordringer. Vi har da som underliggende antakelse at det er egenskaper ved enkeltmennesket som er det som avgjør om noen klarer seg godt i livet og på skolen, mens andre ikke gjør det. Problemet med denne forståelsesmåten, sier Madsen, er at negative utfall av individers mestring dermed sees på som utelukkende resultat av «mestringsfeil» og at ansvaret dermed legges for mye over på barn og unge selv, eller at det forventes at problemet skal løses av den enkelte selv. Madsen tydeliggjør dette budskapet ved å trekke fram et sitat fra en av de 5000 elevene Forandringsfabrikken snakket med i forbindelse med livsmestringsopplegget Timen: «Livsmestring må ikke bli enda en ting vi skal mestre».
Boka taler ikke imot at psykisk helse tas inn som tema i skolen, men hevder at måten det blir gjort på, trenger å problematiseres. Jeg oppfatter at hans grunnleggende utgangspunkt for boka er dette: «Selv om man mener at eksisterende problemer krever nye løsninger, er det g
Les opprinnelig artikkelMADSEN ER KRITISK til det han finner var intensjonen med å få livsmestring inn i skolen. Nemlig at vi lar prestasjonssamfunnet, stresset og presset være det som fremstår som nøkkelen til å forstå unges livsutfordringer. Vi har da som underliggende antakelse at det er egenskaper ved enkeltmennesket som er det som avgjør om noen klarer seg godt i livet og på skolen, mens andre ikke gjør det. Problemet med denne forståelsesmåten, sier Madsen, er at negative utfall av individers mestring dermed sees på som utelukkende resultat av «mestringsfeil» og at ansvaret dermed legges for mye over på barn og unge selv, eller at det forventes at problemet skal løses av den enkelte selv. Madsen tydeliggjør dette budskapet ved å trekke fram et sitat fra en av de 5000 elevene Forandringsfabrikken snakket med i forbindelse med livsmestringsopplegget Timen: «Livsmestring må ikke bli enda en ting vi skal mestre».
Boka taler ikke imot at psykisk helse tas inn som tema i skolen, men hevder at måten det blir gjort på, trenger å problematiseres. Jeg oppfatter at hans grunnleggende utgangspunkt for boka er dette: «Selv om man mener at eksisterende problemer krever nye løsninger, er det g