Fagpressenytt

Denne artikkelen fullfører et prosjekt som har vært under arbeid i mange år. For nesten 40 år siden tok jeg doktorgraden på virksomhetsbegrepet som er influert av det som er blitt kalt «sovjetpsykologien». Da reagerte jeg negativt på at alle «virksomhetsteoretikere» i Vest-Europa og USA i regelen bare tok hensyn til én av de to store tradisjonene i sovjetisk psykologi - Vygotskytradisjonen eller -skolen. Den andre tradisjonen, der Rubinstein (1889-1960) var det store navnet, ble nesten neglisjert, eller det ble hevdet at den var tatt opp i Vygotsky-tradisjonen. Mitt teoretiske grunnlag var opprinnelig derfor også den siste tradisjonen. Likevel kom jeg etter hvert til at Rubinstein hadde den dypeste psykologiske forståelsen. Jeg tok opp denne problematikken på en nordisk virksomhetsteoretisk konferanse i Kristianstad i Sverige i 2013. Mitt foredrag «Some fundamental theoreticalmethodological problems in the theory of activity» viste seg å vekke internasjonal interesse, og det ble publisert som siste kapittel i boken Contemporary Approaches to Activity Theory: Interdisciplinary Perspectives on Human Behavior (Enerstvedt, 2015).

Hva dreier uenigheten seg om? Det skal denne artikkelen vise, og jeg skal konkludere med et forslag om å ta med seg det beste fra begge forståelsene. Nøkkelordet i diskusjonen er internalisering. Og spørsmålet er: Gjør Vygotskys internaliseringsteori til syvende og sist mennesket totalt utenfrabestemt? Rubinstein påstår det. Eller er omvendt Rubinsteins insistering på brytningen mellom ytre årsaker og indre tilstander hos mennesket ikke noe annet enn det velkjente forsøket på å føre inn en mellomliggende variabel (M) i stimulus-responstenkningen? Istedenfor S(timulus)-R(espons), altså S-M-R? A. N. Leontjev hevder det.



DEN MARXISTISKE PSYKOLOGITEORIEN Vygotsky-tradisjonen i virksomhetsteorien Vygotsky-skolen oppsto i 1920-årene. Den var ikke en homogen, institusjonalisert skole. Den besto heller av forskjellige og midlertidige samarbeidsprosjekter mellom forskere. På dette grunnlaget utviklet det seg imidlertid et nært sam- og gruppearbeid mellom Luria (1902-1977), Leontjev (1903-1979) og Vygotsky (1896-1934). Disse tre psykologene betegnet seg som en «troika», og møttes ofte og diskuterte fundamentale problemer i psykologien - persepsjon, tenkning, hukommelse, språk osv.

Den mest vesentlige ytelsen til Vygotsky-skolen, eller den kultur-historiske psykologien, på tysk betegnet som «die Kulturhistorische Schule», er vektleggingen av menneskets sosiale determinering. Måten denne tradisjonen forsto bestemmelsen på, betydde også en ny innsikt i den menneskelige biologien, den menneskelige naturen.

Et metodologisk kjennetegn er også framhevingen av den betydningsfulle internaliseringsprosessen. Vygotsky slår fast: «Vi kaller den indre rekonstruksjonen av en ytre operasjon for internalisering» (Vygotsky 1978, s. 56).

Alle kan erfare denne prosessen hver eneste dag. Det beste