På lik linje med målet om å bli karbonnøytral, må vi ha mål om netto null tap av natur, mener den norske miljøorganisasjonen Sabima. De løfter fram arealendringer som den største trusselen mot naturmangfold.
En av dem som etterlyser et søkelys på dette, er landskapsarkitekt Kathrine Omnia Strøm. «Hva kan vi gjøre med utbyggingskåte lokalpolitikere, plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsforskriften?», spurte landskapsarkitekten nylig på konferansen Grønn Galla, ledsaget av en åpen invitasjon til en sterkere faglig debatt. Strøm, som er utviklingssjef for bærekraftig utvikling i Cowi og underviser landskapsarkitekter på NMBU, utdyper til Arkitektnytt viktigheten av å løfte fram diskusjonen om arealforbruk:
- Det er et tema det kan være vanskelig å gripe fatt i. Et problem er jo at lokalpolitikere i små kommuner blir satt i skvis mellom å velge næringsutvikling i sin fraflyttingstrua kommune - eller ta vare på naturen. Da velger de ofte det første, på bekostning av naturen, forklarer Strøm.
Nå er imidlertid noe i ferd med å skje på kommunalt nivå.
Operasjonalisering av begrep
Det skal være aktuelt, mye brukt, levedyktig og med god språklig kvalitet - det er kriteriene når Språkrådet kårer årets ord, og i fjor havna arealnøytral på en fjerdeplass. Sabima, som var de første til å ta begrepet i bruk i Norge, definerer arealnøytralitet som at en ikke skal bygge på mark som ikke har vært utbygd tidligere. Det innebærer stans i arealendringer, som i praksis er forbruk av naturareal. Arealendringer kan
