Arbeidsmanden
24.02.2024
Det hender at Karoline (22) må fortelle voksne menn at de gjør feil i klatreveggen.
Det er veldig folksomt her i dag!
Karoline Vågenes Moen nikker mot den fire meter høye buldreveggen vis a vis, der en gjeng ungdommer står og vurderer hvordan de skal komme seg opp.
Det er onsdag kveld på Tromsø Klatresenter, og flere titalls studenter har allerede valfartet fra lesesalen til studentklatrekveld i Templarheimvegen 35.
At det er folksomt, er kanskje ikke så rart: Klatresenteret, som sto ferdig i 2019, kan blant annet by på over 200 klatrelinjer, stort buldreanlegg og konkurransevegg med publikumstribune. Mulighetene er mange, for dem som liker et avbrekk fra bakkekontakten.
Karoline viser oss rundt i rommet, eller rettere sagt hallen: Med 18 meter under taket, minner lokalet ikke så rent lite om en middelalder-katedral - rent bortsett fra lukta, da.
For det dufter tungt av kalk, kaffe og kroppslukt. Støynivået er på høyde med en svømmetime på ungdomsskolen, og svette kropper kravler som forvokste edderkopper oppover veggene.
Midt i dette står Karoline. 22 år og 160 på strømpelesten. Og hun har stålkontroll.
Alt fra småbarn til 80 åring
Karoline skarrer på r-ene, og er bergenser i nord.
Hun hadde smakt litt på klatredropset på videregående, men det var først da hun kom til Luftforsvaret i Sørreisa som 19-åring at interessen for alvor begynte å spire.
I Forsvaret møtte hun også ham som hun nå bor sammen med.
- Han var veldig klatreinteressert, så da begynte jeg å klatre mer selv også. Det første året vi bodde i Tromsø, var vi her hver dag. Jeg er ikke dritgod, men helt grei, slår Karoline fast.
Nå jobber både hun og samboeren på klatresenteret innimellom studiene. Han som ruteskruer - det skal vi komme tilbake til om litt - mens hun sjonglerer resepsjonsarbeid med å instruere nye besøkende i sikring og bruk av autobelay, som er en automatisk sikrer.
- Vi har fire autobelayer på den veggen, sier Karo
Les opprinnelig artikkelKaroline Vågenes Moen nikker mot den fire meter høye buldreveggen vis a vis, der en gjeng ungdommer står og vurderer hvordan de skal komme seg opp.
Det er onsdag kveld på Tromsø Klatresenter, og flere titalls studenter har allerede valfartet fra lesesalen til studentklatrekveld i Templarheimvegen 35.
At det er folksomt, er kanskje ikke så rart: Klatresenteret, som sto ferdig i 2019, kan blant annet by på over 200 klatrelinjer, stort buldreanlegg og konkurransevegg med publikumstribune. Mulighetene er mange, for dem som liker et avbrekk fra bakkekontakten.
Karoline viser oss rundt i rommet, eller rettere sagt hallen: Med 18 meter under taket, minner lokalet ikke så rent lite om en middelalder-katedral - rent bortsett fra lukta, da.
For det dufter tungt av kalk, kaffe og kroppslukt. Støynivået er på høyde med en svømmetime på ungdomsskolen, og svette kropper kravler som forvokste edderkopper oppover veggene.
Midt i dette står Karoline. 22 år og 160 på strømpelesten. Og hun har stålkontroll.
Alt fra småbarn til 80 åring
Karoline skarrer på r-ene, og er bergenser i nord.
Hun hadde smakt litt på klatredropset på videregående, men det var først da hun kom til Luftforsvaret i Sørreisa som 19-åring at interessen for alvor begynte å spire.
I Forsvaret møtte hun også ham som hun nå bor sammen med.
- Han var veldig klatreinteressert, så da begynte jeg å klatre mer selv også. Det første året vi bodde i Tromsø, var vi her hver dag. Jeg er ikke dritgod, men helt grei, slår Karoline fast.
Nå jobber både hun og samboeren på klatresenteret innimellom studiene. Han som ruteskruer - det skal vi komme tilbake til om litt - mens hun sjonglerer resepsjonsarbeid med å instruere nye besøkende i sikring og bruk av autobelay, som er en automatisk sikrer.
- Vi har fire autobelayer på den veggen, sier Karo
