Fjell og Vidde
22.03.2021
Enkelte vårskiturer er så sagnomsuste og berømte at bare navnet alene gir gjenklang. Josten på langs er en slik tur.
Hvordan er det mulig å dra på skitur nå. Det er for vakkert her nede ved fjorden, se da, sier yngstemann i turfølget, Sunniva på seksten år, og nærmest faller ut av vinduet på bilen. Vi kjører langs Lovatnet i sneglefart. Det ligger blikkstille, uten en krusning. Dalsidene er irrgrønne. Epleblomstene er i lyserosa knopper, så nært ved å briste at vi kan fotografere mirakelet minutt for minutt. Glitrende, blå breis velter ned fra Jostedalsbreen langt over oss, og steile vestlandsfjell, med vårens siste hvite glasur, speiler seg i det turkisblå vatnet.
- Du kan så si. Men for en tur vi får. Endelig den vårskituren jeg har drømt om siden jeg var på din alder, sier jeg opprømt.
EN HALV TIME SENERE tusler vi av gårde på seterveien til Bødalen. Den er sperret av et gammelt ras, og vi må bære ski og sekk over store skavler, følge veien litt videre og endelig, etter noen hundre meter, begynne selve turen. I bakhodet murrer et lite gløtt av misnøye over at vi har valgt en annen rute enn den de fleste regner som klassikeren Josten på langs. Den var det læreren Ola Sjurson Sva, også kjent som Ola Bøyasva, som gikk opp sannsynligvis i 1798. Da var han den antatt første som gikk på ski fra Fjærland, over breen til gården Greidung innerst i Erdalen i Stryn. Den 60 kilometer lange turen satte seg sikkert i kroppen hans, men like fullt gikk han hjem igjen to dager etter ankomst Greidung.
Vår rute følger opp Bødalen til Jostedalsbreen.
- Er det ikke litt dumt, nesten juks, å ta denne varianten? Det blir liksom ikke hele Josten på langs, sier jeg og stopper opp et øyeblikk.
- Ruta fra Erdalen går via Småttene, et oppstykket brefall. Det krever breutstyr, tau og en brefører. Vår tur er litt enklere, men også ganske spektakulær, påpeker mannen min Dag Dysthe, og slår ut med armene.
- Juks er det i alle fall ikke. Det fins en mengde veier opp og ned av Josten.
Vi legger sporet forbi pittoreske Bødalssætra, et tun med rødmalte små stuer der budeiene holdt til i riktig gamle dager. Fram til for få år siden var dette et mekka for breentusiaster, men så trakk Bødalsbreen seg tilbake, og eldoradoet av sprekker og fine steder å prøve brevandring nærmest smeltet bort.
VI GÅR I BIKINI OG SHORTS og føler oss som trærne. De har en fot i vinteren, mens greinene vinker med lysgrønne, friske skudd mot den etterlengta, varme sola som stråler fra dypblå himmel.
Etter vel to timer er vi ferdige med å bakse gjennom bratt og ulendt terreng. Vi har forsert skikkelig kjip snø, åpne bekker og myrdrag. Jo høyere
Gå til mediet- Du kan så si. Men for en tur vi får. Endelig den vårskituren jeg har drømt om siden jeg var på din alder, sier jeg opprømt.
EN HALV TIME SENERE tusler vi av gårde på seterveien til Bødalen. Den er sperret av et gammelt ras, og vi må bære ski og sekk over store skavler, følge veien litt videre og endelig, etter noen hundre meter, begynne selve turen. I bakhodet murrer et lite gløtt av misnøye over at vi har valgt en annen rute enn den de fleste regner som klassikeren Josten på langs. Den var det læreren Ola Sjurson Sva, også kjent som Ola Bøyasva, som gikk opp sannsynligvis i 1798. Da var han den antatt første som gikk på ski fra Fjærland, over breen til gården Greidung innerst i Erdalen i Stryn. Den 60 kilometer lange turen satte seg sikkert i kroppen hans, men like fullt gikk han hjem igjen to dager etter ankomst Greidung.
Vår rute følger opp Bødalen til Jostedalsbreen.
- Er det ikke litt dumt, nesten juks, å ta denne varianten? Det blir liksom ikke hele Josten på langs, sier jeg og stopper opp et øyeblikk.
- Ruta fra Erdalen går via Småttene, et oppstykket brefall. Det krever breutstyr, tau og en brefører. Vår tur er litt enklere, men også ganske spektakulær, påpeker mannen min Dag Dysthe, og slår ut med armene.
- Juks er det i alle fall ikke. Det fins en mengde veier opp og ned av Josten.
Vi legger sporet forbi pittoreske Bødalssætra, et tun med rødmalte små stuer der budeiene holdt til i riktig gamle dager. Fram til for få år siden var dette et mekka for breentusiaster, men så trakk Bødalsbreen seg tilbake, og eldoradoet av sprekker og fine steder å prøve brevandring nærmest smeltet bort.
VI GÅR I BIKINI OG SHORTS og føler oss som trærne. De har en fot i vinteren, mens greinene vinker med lysgrønne, friske skudd mot den etterlengta, varme sola som stråler fra dypblå himmel.
Etter vel to timer er vi ferdige med å bakse gjennom bratt og ulendt terreng. Vi har forsert skikkelig kjip snø, åpne bekker og myrdrag. Jo høyere