21. november inviterte Kilden kjønnsforskning.no til feiring av 20 år som formidlere av kjønnsforskning i Norge. Som vi gjør til hverdags, gjorde vi også til fest: seminaret skulle formidle kjønnsforskning. Det ble en historietime om utviklingen av kjønnsforskning i Norge.
Beatrice Halsaa er professor emerita ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO og har fulgt fagfeltet siden starten.
- Sånn jeg ser det er kvinneforskningen en del av kvinnebevegelsen, og kan ikke forstås løsrevet fra den, sier Halsaa.
Tett kobling mellom kvinnebevegelse og forskning
Kvinneforskningen, som senere endret navn og karakter til å bli kjønnsforskning, begynte i Norge på 1970-tallet.
- Den vokste frem gjennom et samspill mellom sterk mobilisering og gode mulighetsstrukturer.
Halsaa påpeker at 1970-tallet var en oppbruddstid. Med overgangen fra husmorsamfunnet til toforsørgerfamilien, utdanningsbølgen og ikke minst oljefunnet, ble kvinners rolle i samfunnet endret. Det var behov for kvinners arbeidskraft.
- Men på universitetet var det en rungende taushet om kvinner. Ingen kvinnelige forfattere, ingen kvinnelige lærere, sier hun.
Samtidig var universitetet et viktig arnested for norsk kvinnebevegelse.
- Jo Freeman ble invitert av norsk kvinnesaksforening til Universitetet i Oslo i 1971. Det var startskuddet for den nye kvinnebevegelsen i Norge.
Mange av bøkene som ble viktige for de første kvinneforskerne var skrevet av amerikanske feminister som Shulamith Firestone og Kate Millett. Men Halsaa trekker også frem boken Kvinnens lille røde, som Berit Ås med flere ga ut i forbindelse med det såkalte kvinnekuppet i Asker i 1971.
- Der står det: «Hvis ikke vi ser at vår sak er viktig, hvem skal da se det for oss? Hvis ikke vi vil kjempe vår
