De tretten siste årene har kontoret satt sitt forsiktige preg på Oslo. Forsiktig, fordi de ikke akkurat skriker mot deg: I de store sentrumsprosjektene kontoret har gjort til sin merkevare, har de knapt tegnet fasader. I stedet har Kima, ofte gjennom å børste støv av de historiske lagene i gamle ærverdige bygg, blitt blant landets fremste kontorer innen transformasjon.
- Vi har vel funnet ut at det er ganske mange flotte gamle bygg, hvor mye ligger der skjult, og som det er veldig fint å lete fram og spille mot. Det er en veldig takknemlig jobb, sier Hareide, før han raskt understreker at de også liker å jobbe med nye ting.
Med Fehn i ryggen
Historien om Kima begynner hos Sverre Fehn, i en gammel villa på Fagerborg i Oslo. I år 2000 sluttet to av hans ansatte gjennom femten år, Henrik Hille og Ervin Strandskogen, for å starte for seg selv. Fehn var blitt 76 år, men hadde ingen planer om å avvikle driften eller pensjonere seg. I stedet tok han kontakt med Martin Dietrichson, som den gang jobbet i Snøhetta, hvor han hadde begynt å jobbe med operaen i Oslo rett etter endte studier. Nå ville Fehn ha ham med på å bygge opp kontoret igjen.
- Det var egentlig bare han igjen der oppe. Han viste meg litt av hva han skulle i gang med, og det var veldig fristende, forteller Dietrichson, som ble ansatt som faglig leder på kontoret. Arkitekturmuseet, og ikke minst Gyldendalhuset, Fehns største prosjekt i Oslo noensinne, skulle realiseres.
I 2003 fikk de også inn Kristoffer Moe Bøksle, som da hadde jobbet noen år for C.F. Møller i Oslo, og i 2004 hentet de Inge Hareide, som én uke tidligere hadde sluttet hos Torstein Ramberg for å starte for seg selv, til stillingen som prosjektleder for Gyldendalhuset.
- Vi skapte et apparat rundt Fehn som gjorde at han kunne være aktiv til han var 80-81 år gammel. Han fikk et slags pusterom og fikk fortsatt jobbe med arkitektur i fem år til, forteller Dietrichson.
Unge og naive
Samtidig var det den nye, unge gjengen som styrte prosjektene etter beste evne, og tok seg av all prosjektering, alle møter og tegninger.
- Vi var nok såpass unge og naive, og hadde tro på oss selv. Vi visste ikke helt hva vi gikk til, men vi var veldig arbeidsomme, sier Dietrichson.
Ærefrykten kjente de imidlertid på.
- Det var definitivt en fallhøyde, sier Bøksle ettertrykkelig.
Utenfra var presset stort.
- Det var nok mange som lurte på hvordan dette skulle gå. Men vi satt skjermet der oppi det huset og hadde Fehn i ryggen. Han deltok ikke på møter, men vi kunne si at dette må vi hjem og diskutere med Sverre, og det gjorde vi, sier Dietrichson.
- Sånn fungerte det i flere år, men til slutt sa entreprenørene «du, vi vet jo at det er dere som tegner og ikke Sverre», ler Harei
