I snart 47 år har Erik og Anne vært gift.
Erik Keiserud vrir seg litt på kjøkkenstolen, retter på urverket rundt håndleddet.
- Det må du kanskje spørre min kone om, sier han lurt og ser mot fruen. Anne Keiserud, som sitter to stoler bortenfor, nikker ivrig og former et stille ja med munnen.
Erik smiler før han omsider svarer selv:
- Jo, det er nok litt vanskelig for meg, sånn mentalt sett, men samtidig er det jo en naturlig utvikling. Skal noen starte en rettsak som kan holde på noen år fremover, så går de ikke til en som er 71 år. Jeg skjønner jo det, humrer han.
Beholdt sekretæren
De siste 27 årene har han vært partner i advokatfirmaet Hjort. Den imponerende CV-en rommer ellers femten års erfaring som ansatt og etter hvert underdirektør i Justisdepartementets lovavdeling, samt fire år hos Regjeringsadvokaten. I tillegg til å ha forfattet flere bøker og publikasjoner, har han hatt en rekke tillitsverv, blant annet som styreleder i Folketrygdfondet, og sist men ikke minst; de siste fire årene som leder for Advokatforeningen. Sistnevnte verv trer han ut av før sommeren.
I januar, to måneder før han fylte 71 år, hadde han sin siste arbeidsdag som partner i Hjort. Enkelte kolleger ymtet frempå at firmaets pensjonsalder på sytti år kanskje kunne og burde tøyes for å beholde ham i stillingen som partner noen år til.
- Det er hyggelig, men når man har en regel, så har man en regel, sier han bestemt om det.
En tradisjonell tilværelse som pensjonist, med hobbyfiske, seniorreiser og planløse dager, er likevel et stykke unna. Erik har beholdt kontoret og sekretæren sin i Akersgaten. Han tar fortsatt saker som advokat og oppdrag som voldgiftsdommer. Flere styreverv beholder han også. Med andre ord: Han har nok å henge fingrene i. Og slik vil han gjerne ha det, så lenge helsen holder.
Ikke at elementer ved pensjonisttilværelsen skremmer ham. Han ser frem til mer tid med kone, barn og barnebarn, til flere reiser, mer bridge og kanskje litt mer tid til å trene. For trebarnsfaren rommer likevel et meningsfullt liv i stor grad også nærkontakt med loven.
- Familien er naturlig nok den viktigste kilden til livsglede, men jeg har alltid hatt stor glede av jobben min. Jeg har fått være med på så mye og jeg har følt at jeg også har gjort litt nytte for meg, fått hjelpe folk. Og du vet, sånn apropos pensjonisttilværelsen, jeg er ingen stor fisker.
Mor hadde polio
For ti år siden byttet Erik og Anne ut huset i Bærum med en leilighet på Frogner.
Ikke har han en hage å pusle i heller. For ti år siden ble eneboligen i Bærum byttet ut med byleilighet på beste Frogner. I vinduskarmen står sølvramme på sølvramme med bilder av de næreste og kjæreste.
På kjøkkenveggen henger en barnetegning med fargerike figurer. Til Beste og farfar, står det øverst på A4-arket. Det eldste barnebarnet har laget den.
- Hun er veldig flink til å tegne. Jeg tror hun kan bli arkitekt, sier Erik med varm stemme og mildt blikk.
Det er lett å tenke at en advokat av Erik Keiseruds kaliber nærmest alltid har hatt en klar karriereplan og stø kurs mot jussen.
Slik var det ikke. Det var nettopp arkitekt han selv drømte om å bli, under oppveksten i Suhmsgate på Marienlyst. Manglende tegneferdigheter gjorde at han tidlig måtte legge den yrkesdrømmen på is. På gymnaset tok han engelsklinjen, naturfagene syntes han ikke så mye om, selv om han fikk gode karakterer i de fagene også. I familien var han den første til å ta høyere utdanning, men jussen ramlet han litt inn i, som han selv beskriver det.
Det lå ingen stor ambisjon om å redde verden bak valget. Et par kamerater skulle studere juss og Erik bestemte meg for å gjøre det samme. At han tidlig ble en pliktoppfyllende elev, tror han henger sammen med oppveksten. Tidlig lærte han betydningen av å ta ansvar.
- Jeg var enebarn og hadde en mor som fikk polio da jeg var
