- Det er langt mindre kjent at Carter egentlig ønsket å løse hele den arabisk-israelske konflikten. Han var også den første amerikanske presidenten som eksplisitt kalte israelske bosettinger for ulovlige, sier Jørgen Jensehaugen.
Carters ønske om fred stakk dypt
Den 6. oktober disputerer han ved Institutt for historiske studier ved NTNU. Tittelen på avhandlingen er:
Part of the Problem, not of the Solution: The Carter Administration and the Role of the Palestinians in the Arab-Israeli conflict.
Jensehaugen undersøker palestinernes rolle i forhandlingene, og sier at Carters Midtøsten-diplomati loddet svært dypt.
- Jeg viser at presidentens interesse for å løse Palestina-konflikten stakk virkelig dypt. Det er et kjempeparadoks i at Carter var den første presidenten som virkelig jobbet for dette. For, selv om konflikten primært er mellom israelere og palestinere, så ble palestinerne generelt behandlet som enten flyktninger eller terrorister, sier han.
Palestinerne var ekskludert fra forhandlingsbordet fram til Madrid-prosessen på starten av 1990-tallet. Men allerede på 1970-tallet ønsket Carter-administrasjonen en helhetlig fred i Midtøsten som skulle inkludere palestinerne. Dette fikk han ikke til. Isteden endte man opp med en dragkamp, der Israels statsminister Menachem Begin seiret. Den israelsk-egyptiske fredsavtalen i 1979 inkluderte hverken palestinerne eller noen annen arabisk stat.
- Når diplomatiet hadde håndtert dette, snakket man ikke med palestinerne, men med andre arabiske stater. Carter mente at palestinerne selv var særdeles viktige og at de måtte involveres, forteller Jensehaugen, som er førsteamanuensis ved
