Fagpressenytt

Der var foreldre og ungdommer, noen av dem overlevende fra Utøya, apatiske og forvirrede.
Der var kamerater og venner som lette etter sine, og så var det foreldrene:
«Hvor er datteren min?» «Hva skjer?» «Hvor mange er drept?» Hege Aaserud gikk rundt i uniform fra Securitas, hun var vekter og utkalt på jobb fra Hønefoss. Jobben hennes var å holde orden og svare på spørsmål, men hun hadde jo ikke svarene.
Det er mye hun ikke husker: hvor lenge hun var der, om det var lyst eller mørkt og hvem som egentlig tok ordet og informerte forsamlingen om at det ikke var som politiet først hadde antatt, at bare noen få var drept, det kunne være over hundre.
Det øyeblikket husker Hege. – Det ble helt stille, i det som føltes som veldig, veldig lenge. Så kom skriket fra en mor. Jeg hører fremdeles det skriket.
Prosjekt oppussing
Vi møter Hege hjemme på Tyristrand i Ringerike, en halvtimes kjøretur fra Hønefoss.
Huset er omgitt av irrgrønne trær og buskas i fri dressur. Bakenfor skimter vi mais- og kornåkere, en hjort hvis vi er heldige.
Hundene Haakon og Sverre løper rundt seg selv av besøket, særlig golden retrieveren Haakon er ivrig etter kos.
Matmor unnskylder kaoset. Hun og kona Stine har snekret og flikket på huset siden de flyttet hit for to år siden, det ligger hauger av plank på tunet.
Hege fikk plutselig nok av bylivet i Hønefoss. Her ute finner hun roen, livet pusses opp og er slett ikke verst, men hun bærer på opplevelser hun ikke snakker særlig mye om.
Det er gått 15 år siden terroristen tok livet av 77 mennesker i Oslo og på Utøya. Åtte døde i bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet, 69 ble drept der AUF-ungdommene møttes til sin årlige leir.
«Det skjer jo her!»
Da nyhetsmeldingene begynte å tikke inn 22. juli 2011, sto Hege med skrujern og muttere over et kjøkkenmøbel som skulle monteres, den gangen i et hus i Hønefoss.
Hun så fram til kvelden, hvor hun skulle kose seg sammen med leietakeren sin, husets to hunder og fosterbarnet hun på den tida hadde hos seg.
Det var fredag og tacoen var innkjøpt. – Jeg hadde nyhetene på i bakgrunnen mens jeg skrudde, og hørte at det var sprengt en bombe i Oslo. Sa: «Jeg er glad jeg bor i Hønefoss, her skjer det ikke en dritt.»
– Så hørte jeg om skyting på Utøya, og skjønte plutselig: «Det skjer jo her!» Hun hadde nettopp lagt bak seg sin andre uke som avdelingsleder i Securitas, hvor hun forhandlet med kunder om oppdrag og satte kollegaene opp på vaktlister.
Så ringte en kollega. – «Har du fått med deg hva som er skjedd?» spurte hun. Så diskuterte vi litt, og kom fram til at jeg og en annen kollega, Aina, skulle dra til Sundvolden Hotel.
Sundvolden ble et samlingssted for ungdommer og pårørende rett etter angrepet. Da Hege kom til hotellet, var bare et par-tre personer kommet til forsamlingsrommet.
– Så fylte det seg opp, og ble fullt. Og da mener jeg fullt, sier hun.
– Det eneste jeg kunne gjøre
Hun beskriver et rom fylt med følelser.
Hun husker ungdom som stirret ut i luften og lurte på hvorfor de var der, hun husker hysteriske og sinte foreldre.
– Det var mye sinne. Flere skrek meg opp i ansiktet, jeg fikk masse kjeft. Men jeg skjønte dem så godt. De fikk først vite at bare noen få var drept – de følte seg lurt.
Hege hadde på den tida bare en gammel Nokia-telefon som vekselvis kom på nett. Pårørende viste henne nyhetsmeldinger med hvor mange som var