Fagpressenytt

HØYERE UTDANNING: Når koronatiden er over, håper jeg vi fortsetter med mye av det vi har begynt med i høyere utdanning, og slutter med mye av det vi etter min oppfatning har holdt på med altfor lenge. Når mye står på spill, når vi erfarer store endringer, kan det også danne grunnlag for et kritisk blikk på gjeldende praksis innenfor utdanningssektoren. I dette debattinnlegget skal jeg utdype mine refleksjoner rundt dette.

Vilje til endring
I forbindelse med koronakrisen har ansatte i høyere utdanning vist stor omstillingsevne. På få uker har det nærmest foregått en digital revolusjon. Vi tar oss frem i det digitale landskapet, prøver ut nye verktøy, underviser og veileder studenter på nye måter. Vi deltar i workshops og webinarer og tilegner oss både ny kunnskap og nye erfaringer i rekordfart. De endringene som nå har skjedd på kort tid, ville det trolig ellers ha tatt år å få til. Jeg håper høyere utdanning fortsetter å vise vilje til forandring og evne til å snu seg raskt rundt når det trengs, både når det gjelder egen virksomhet, og når det gjelder ansvaret for å drive bærekraftig og miljøvennlig.

Fra «jeg» til «vi»
De sjumilsstegene vi nå tar, er en dyd av nødvendighet. Det er ikke lenger mulig å avvise digitale verktøy med det som begrunnelse at «dette er ikke noe for meg». Vi beveger oss nå fra en praksis der vi har jobbet mye alene med undervisning i våre «egne» klasserom, til i mye større grad å etablere en felles praksis der digitale verktøy åpner nye d�