Diabetes
16.04.2018
Hun vokste opp med diabetes type 1 i nærmeste familie. Som helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet ser Ingvild Kjerkol det som et hovedoppdrag å øke kunnskapen om diabetes.
Ingvild Kjerkol vil øke kompetansen rundt diabetes type 1 og sørge for at hjelpemidler gjøres raskt tilgjengelig. - Alt som kan gi trygghet i hverdagen, og som kan bidra til god regulering, bør være en selvfølge. Det blir alt for mange byråkratiske prosesser for hver nyvinning. Jeg ser det også som en del av hovedoppdraget å forebygge diabetes type 2 i befolkningen, sier Kjerkol.
Hun mener politikere må lære seg forskjellen på diabetes type 1 og type 2.
- Når man ikke engang i regjeringens handlingsplan for diabetes klarer å få dette rett, er det behov for kunnskapsformidling. Det er viktig å skille mellom de to sykdommene; de burde egentlig ha hvert sitt navn.
BARNDOMSMINNER
En liten kjele på komfyren, med pappas stålsprøyte i kokende vann ved siden av kjelen med poteter, er et av de sterkeste barndomsminnene Ingvild Kjerkol har.
Et annet er den massive følingen som kom i hver sommerferie, da far ga slipp på hverdagens rutiner og senket skuldrene.
- Det var skremmende for oss rundt. Han skiftet personlighet, ble som beruset og høylytt. Det var et tydelig tap av kontroll. Min far jobbet vanligvis mye, var engasjert politisk og ble brukt av den lokale diabetesforeningen og PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste, red.anm.) for samtaler rundt sykdommen. Han var psykolog og hadde tett timeplan. Det var lettere å passe på da, forteller 43-åringen som minnes tørkepapiret med blodflekker som alltid lå ved pappas stol.
- Han målte blodsukkeret jevnlig. Da engangssprøytene kom, var det en stor forbedring. Da jeg var i tenårene, fikk han penn.
Men da Ingvild Kjerkols far døde sist vår, 70 år gammel, var det med mange komplikasjoner av diabetesen.
- Min far levde ikke et sunt liv og hadde røkt i mange år, men diabetesen hadde gitt ham de typiske blødningene på øynene, overføls
Gå til medietHun mener politikere må lære seg forskjellen på diabetes type 1 og type 2.
- Når man ikke engang i regjeringens handlingsplan for diabetes klarer å få dette rett, er det behov for kunnskapsformidling. Det er viktig å skille mellom de to sykdommene; de burde egentlig ha hvert sitt navn.
BARNDOMSMINNER
En liten kjele på komfyren, med pappas stålsprøyte i kokende vann ved siden av kjelen med poteter, er et av de sterkeste barndomsminnene Ingvild Kjerkol har.
Et annet er den massive følingen som kom i hver sommerferie, da far ga slipp på hverdagens rutiner og senket skuldrene.
- Det var skremmende for oss rundt. Han skiftet personlighet, ble som beruset og høylytt. Det var et tydelig tap av kontroll. Min far jobbet vanligvis mye, var engasjert politisk og ble brukt av den lokale diabetesforeningen og PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste, red.anm.) for samtaler rundt sykdommen. Han var psykolog og hadde tett timeplan. Det var lettere å passe på da, forteller 43-åringen som minnes tørkepapiret med blodflekker som alltid lå ved pappas stol.
- Han målte blodsukkeret jevnlig. Da engangssprøytene kom, var det en stor forbedring. Da jeg var i tenårene, fikk han penn.
Men da Ingvild Kjerkols far døde sist vår, 70 år gammel, var det med mange komplikasjoner av diabetesen.
- Min far levde ikke et sunt liv og hadde røkt i mange år, men diabetesen hadde gitt ham de typiske blødningene på øynene, overføls
