Barna hennes var syke. Barna hun elsket hadde blitt født tre måneder for tidlig og derfor ville de få en funksjonsnedsettelse, det visste hun, men ikke alvorlighetsgraden.
Mamma fortalte at da hun fikk beskjeden var alt bare trist og urettferdig, men da hun så oss like ved siden av hverandre uatskillelig, tenkte hun, så skjøre, så vakre, så unike.
De har fått en ryggsekk som kan gjøre de sterkere, men som også er tung. De kommer til å bli behandlet annerledes, de kommer til å oppleve diskriminering, men aldri skal de oppleve det av meg, de skal ikke bli behandlet annerledes, de er mine tvillinger og skal få de samme sjansene som alle andre.
Og vi vokste opp som alle andre bare med en liten tvist. Jeg kjørte en gul rullestol og broren min, Adrian, kjørte en rød.
Jeg lærte meg tidlig å prate, prøvde å få viljen min om alt og var sta som ei geit. Broren min hadde ikke like godt språk slik som meg. Han uttalte ordene utydelig og klarte ikke å si setninger.
Sammen pleide jeg, broren min o
