Det er mange variabler i jorda som endrer seg sakte, og du er derfor nødt til å kjøre forsøk i mange år, for å få statistisk sikre målinger av slike variabler. Her finnes det ingen quick fix. Uten langvarige forsøk er det mye vi ikke hadde visst, sier Korsæth.
På en åker ved NIBO Apelsvoll på Toten, med utsikt mot Mjøsa, ligger det som er et ganske enestående feltforsøk. På åkeren som totalt er på 32 dekar, grasgangene imellom inkludert, ligger det 12 minigårdsbruk, som hver er på 1,8 dekar. Disse minigårdsbrukene har vært i drift siden 1989, da feltforsøket på Apelsvoll ble unnfanget. Feltforsøket ble etablert fordi jordbruket ble pekt på som en av synderne bak næringsstoffer på avveie, i vann og vassdrag i Norge.
- På 1970-tallet begynte de å se store problemer med algeoppblomstring i Mjøsa. Det var nesten ikke et renseanlegg rundt Mjøsa, vaskemidlene som folk brukte, inneholdt mye fosfor, og det var mye avrenning av spesielt nitrogen fra landbruket, forteller Audun Korsæth.
MJØSAKSJONENArbeidet med å rense opp i Mjøsa, fikk stor, folkelig oppslutning, og Mjøsaksjonen, som den ble hetende, førte til et stort politisk press på å rydde opp i miljøsynder, som det ikke hadde vært mye fokus på i årene etter andre verdenskrig. Men en ting er å rydde opp i punktutslipp fra industri og bygge renseanlegg for kloakk. Noe annet er de diffuse næringslekkasjene fra store arealer i landbruket. For å se på hva som kunne gjøres i planteproduksjonen, satte en planleggingsgruppe seg ned på Apelsvoll i juni i 1988.
De ville utvikle vekstskifter og dyrkingssystemer som minimerte avrenninga, de skulle registrere avlinger og kvalitet, og de skulle analysere jordkjemien. For å kunne gjennomføre dette, bestilte de blant annet seks kilometer med drensrør og drenerte hele feltet systematisk for hver 7,5 meter.
Det ble anlagt 12 minigårder med ulikt vekstskifte, ulik strategi for gjødsling, ulik strategi for plantevern, noen skulle være økologiske, på noen ble halmen fjernet og de hadde ulik jordarbeiding. Halvparten av minigårdene drev med åpen åker, typisk korn og potet, den andre halvparten med eng i både 50 og 75 prosent av vekstskiftet.
VELDIG ARBEIDSKREVENDE- Forsøket har gått over tre tiårsperioder. Nå har vi nettopp fullført den tredje, og for hvert tiår gjør vi en del endringer for at forsøket skal beholde sin relevans og ikke bli et museum. Samtidig prøver vi å beholde de viktigste elementene, for å kunne se på langsiktige effekter. I det første tiåret hadde vi eksempelvis et veldig komplisert vekstskifte, der hver minigård var delt inn i åtte omløpsruter, hver på 7,5 ganger 30 meter. Det var veldig arbeidskrevende, og vi hadde med alt fra høsthvete, torads- o
