Fagpressenytt

«IKKE I VÅRT navn: Psykologi etter Hoffman». Dette var tittelen på et symposium jeg som president i Den internasjonale unionen for psykologisk vitenskap (IUPsyS) ledet på den internasjonale kongressen ICP 2016 i Japan i sommer. Bakgrunnen var Hoffman-rapporten (2015), som hadde felt en knusende dom over den amerikanske psykologforeningens håndtering av beskyldingene om at psykologer hadde begått alvorlige etiske brudd overfor fanger i militærleirer. Jeg støttet kritikken, ikke bare på grunn av mine egne erfaringer med hemmelig politi og militære avhørsmetoder under apartheid fra 1969 til 1986 i Sør-Afrika. Men særlig fordi IUPsyS tok et tydelig standpunkt mot alvorlig politisk undertrykkelse, «forsvinning» blant dissentere og voldtekter, tortur og drap som ble avdekket i Sør-Amerika, og det gikk foruroligende rykter om at psykologer som jobbet for militære myndigheter i disse landene, bisto med å fremkalle mentalt sammenbrudd for å tvinge fram tilståelser hos dissentere.

FNs høykommissær for menneskerettigheter kom med velbegrunnede innspill om at psykologien måtte vurdere sin rolle overfor sårbare grupper som tre