Hus & Bolig
10.09.2020
Jeg har lest Linda Ørstavik Öbergs kommentar i Hus&Bolig nr 3/2020, «Du bør engasjere deg i kampen om strømregningen din». Bortsett fra oppfordringen i overskriften, er jeg usikker på om innfallsvinkelen og bakgrunnsinformasjonen i det hele tatt gir medlemmene grunnlag for engasjement. Det er synd, siden det er svært god grunn til å gå i rette med NVEs forslag om effektariffering.
Nedenfor har jeg forsøkt en stikkordsmessig underbygging av dette, sammen med et forslag til hvordan Huseierne kunne og burde ha grepet saken an. Det er ikke tiden for å gi opp. Det dreier seg først og fremst om at kW-begrepet ikke har noe i en husholdningstariff å gjøre.
Fra rundt 1930 til midt på 1970-tallet måtte husholdningene abonnere på et antall kW. Under abonnementsgrensen betalte man en lav kWh-pris. Gikk man over, ble kWh-prisen langt høyere. Tariffen var en praktisk form for rasjonering. Nettet var svakt og under utbygging, og tariffen gjorde at man også kunne begrense hvor stort abonnement folk fikk lov til å ha i ulike områder.
Etter hvert som kapasiteten i nettet for alle praktiske formål ble ubegrenset innenfor tillatt sikringsstørrelse, ga tariffen ikke lenger noen mening. Tariffen var også vanskelig å forstå og innrette seg etter. Det var for eksempel en observasjon at folk praktisk talt ikke hadde såkalt overforbruk, selv når det var mer lønnsomt enn å øke abonnementet. Helt meningsløst fikk elverkene altså folk til å løpe rundt og passe på at summen av forbruket ikke ble høyere enn abonnementet. Det er i praksis denne utdaterte og irrelevante tarifferingen Reguleringsmyndigheten i
Gå til medietFra rundt 1930 til midt på 1970-tallet måtte husholdningene abonnere på et antall kW. Under abonnementsgrensen betalte man en lav kWh-pris. Gikk man over, ble kWh-prisen langt høyere. Tariffen var en praktisk form for rasjonering. Nettet var svakt og under utbygging, og tariffen gjorde at man også kunne begrense hvor stort abonnement folk fikk lov til å ha i ulike områder.
Etter hvert som kapasiteten i nettet for alle praktiske formål ble ubegrenset innenfor tillatt sikringsstørrelse, ga tariffen ikke lenger noen mening. Tariffen var også vanskelig å forstå og innrette seg etter. Det var for eksempel en observasjon at folk praktisk talt ikke hadde såkalt overforbruk, selv når det var mer lønnsomt enn å øke abonnementet. Helt meningsløst fikk elverkene altså folk til å løpe rundt og passe på at summen av forbruket ikke ble høyere enn abonnementet. Det er i praksis denne utdaterte og irrelevante tarifferingen Reguleringsmyndigheten i
